All good things have an end

Da sitter jeg faktisk på flyplassen, og venter på at flyet skal føre meg tilbake til kulde, snø, slaps og frost. Jeg sitter i singlet, men har bitt i meg det sure eplet og kastet flip flopene og tatt på meg langbukse og sokker. Har svirret mye forskjelling informajson i de utallige nettavisene de siste dagene om snøkaoset hor har herjet i europa. Var, eller er fremdeles redd for at jeg ikke skal komme meg hjem til Norge i morgen kveld som det står på billetten min at jeg skal. I skrivende stund sitter jeg faktisk i Admirals Club lounge og har fått to kuponger på gratis drikke. Er ganske sweet med gratis internett, gratis kaker(!) og luksus. Alt dette fordi flyet mitt til Paris var 3 timer forsinket og jeg har fancy billetter. Fikk tilogmed gå forbi hele den lange køen med "vanlige" mennesker og gå rett til check in. Ja, det er kvalmt, men jeg nyter det da dette mest sannsynlig er første og siste gang jeg har sjansen til det.

I Chavon

Den siste uken på Dominikanske fløy forbi! Etter vi kom hjem fra Cabarete sto vi tidlig opp mandags morgen og kjørte ut til La Romana som ligger øst på øya. Der kjørte vi inn i et gigantisk inngjerdet område med høye gjerder og flere sikkerhetsvakter enn på en Lady Gaga konsert. Dette stedet het Casa de Campo og er for the rich and famous. Vi dro til et sted inni dette hele området som het Chavon, som var en liten landsby som kunne vært tatt ut fra et eventyr eller et postkort. Gatene var i brostein, alle husene var laget av stein og det var torg, kirke, museumer, et amfi theater, en kunstskole og mange forskjellige barer, restauranter og cafeer. Det lå oppe på noen knauser, om en kan kalle det for det, og det var utrolig utsikt over en elv, jorder og en golfbane. Magisk! Vi fikk en omvisning over det hele før vi dro ned til marinaen hvor vi hadde lunsj. Langs bryggene lå det utallige luksus yachter som jeg knapt kan beskrive med ord. Var ganske spektakulært, og folk som Julio Iglesias og andre famositeter hadde visstnok en av sine mange residenser der.
Enda mer spektakluært og ikke minst tankevekkene var det å kjøre ut fra området og 5 minutter ned veien og se hvilke falleferdige trerønner en altfor stor prosentdel av befolkningen faktisk bor i. Verdien av en eneste av de yachtene kunne sponset en vanlig dominikansk familie i minst fire generasjoner. Kvalmt!

Tirsdag jobbet vi iherdig for å få ferdig julegaven til Arelis som besto av et hjemmelaget fotoalbum med de beste bildene og minnene vi har fra oppholdet vårt. På kvelden var jeg og Sam hos spansklærer Jenny og fikk servert deilig mat og drikke og så på hvordan mannen hadde hengt opp julelys alle mulig tenkelige steder i, utenfor og rundt i huset. Han var som et lite barn når han fortalte om alle lysene. Veldig trivelig.

Julebord!

Onsdag var det julefest eller julebord for alle lærerne i Bonao og bygdene rundt. Var ganske likt tradisjonelle norske julebord, med mye drikke, dans, sang og god mat, men med den store forskjellen at dette startet kl 12 og var ferdig kl 18. Litt merkelig å se godfulle lærere i 50 årene svinge jeg rundt godt bedugget kl 14. De hadde også en dansekonkurranse hvor jeg fikk være med som dommer. Stor stas. I tillegg til gratis mat og drikke for 1000 pers, klinket fundasjonen til og loddet ut flere flatskjermstv'er, kjøleskap, vaskemaskiner osv. Vi kvelden klunket vi til og lagde tradisjonell kjøttkakemiddag med ertestuing. Ble så som så, men et godt forsøk.

Ingen kommentar

Neste morgen ble jeg med Sam til en av skolene hun hadde jobbet på for å ta bilder. Alle barna var i stor ekstase da de så kameraet og alle ville bli tatt bilde av. Jeg måtte være kjipesen og si nei til de fleste. Etter lunsj gikk vi til beauty salongen læreren Sam har samarbeidet med jobber på i tillegg til å være lærer. Det var litt av en prosess kan jeg fortelle. Det hele begynte med at jeg fikk den mest hardhendte hårvasken jeg noensinne har vært borti. Deretter klippet de håret mitt, og gjorde nesten alt jeg sa de ikke skulle gjøre. Har nesten pannelugg! Så fikk jeg hårruller over hele hodet og de satt meg inn i en som tørkemaskin, eller en stekeovn om du vil, mens de fikset neglene mine. Nevte jeg at jeg satt i en stekeovn! Klarte ikke å sitte stille da det kjentes ut som de skulle svi av håret mitt. det førte til at jeg ødela neglelakken som de prøvde å ta på med 3-4 ganger. Så var det å hårføne håret mitt. Hadde tidenes 80-talls volum gående en stund der. Da det regnet ute festet de håret mitt tett inntill hodet med spenner og knyttet på et skaut, Jeg så rett og slett ut som en kreftpasient. Som om ikke det var nok, da jeg kom hjem og tok av skautet, så jeg at jeg faktisk hadde brannsår i panna. Jeez.

Musikerne i aksjon

På kvelden var vi hos Elizabeth på middag. De hadde noen kamerater som spilte gitar og sang. Veldig trivelig og en hyggelig avslutning med alle de. Nydelig mat og god stemning.

Fredag var det julefest for alle lærerne i La Vega, og nesten nøyaktig samme procedyre som i Bonao. Gikk litt roligere for seg eneste. Vi skylte på at vi måtte hjem og pakke, og dro hjem litt tidligere. Hadde avslutningsmiddag med Badui og Vladimir på kvelden på El tipico.
Tidlig opp lørdag mogen og kjørte med Sam til Santiago hvor hun skulle ta fly til Canada. Helt merkelig å se hun dra. har fremdeles ikke skjønt at hun er borte og at jeg ikke vet når jeg ser hun igjen. Jeg og Joakim tok oss en runde golf, før vi også pakket oss ut av huset og dro til Santo Domingo. Tilbragte dagen i gamle delen av byen.

Siste middag med Arelis og Rafael

Var deilig å ha noen dager i sivilisasjonen i en by med flere muligheter de siste dagene. Følte virkelig at vi hadde litt ferie uten at vi hadde noen prosjekter eller rapporter som hang over oss. Fikk handlet noen julegaver til oss selv og andre, spist noen deilige middager og lunsjer og sagt hade til mange av de som har gjort dette oppholdet så fantastisk som det har vært. Det er med litt tungt hjerte jeg setter meg på flyet om en snau time og forlater denne øya som jeg har lært å kjenne, både på godt og vondt de siste mnd. Tidenes klisjeavslutning, men akk. Det er ikke lett å unngå mer jeg ser på et overfylt falskt juletre og drikker whisky med cola. Takk!

Siste strandtur

Nyter siste helgen sammen

Da er klærne kastet i vaskemaskinen og mesteparten av sanden skyllet ut av håret. Da dette var siste helg hvor vår familie på 3 er samlet, dro vi likegodt til standa en siste gang. Litt nedtur at været ikke var helt på topp, med en del skyer og litt regn. Det var selvfølgelig ingen hindring for oss da vi hang på stranda likevel og lekte i bølgene og hadde konkurranser på stranda. Hoppe lengst, tresteg, palmeklatring m.m var noen av de utvalgte grenene denne lørdagen. Det var heller ingen vind, så ble ingen kitetime på meg. Akk.. Det gjorde vondt å ikke kunne bruke penger på noen sportsaktiviteter, så jeg dro ut å dykket litt faktisk.

Sportsgren 3, palmeklatring

Var digg da jeg ikke har dykket på nesten 2 mnd. Det var desverre ikke spektakulært nå heller, med noe dårlig sikt og labert med fiskeliv. Det var i hvertfall varmere i vannet enn hva jeg vil oppleve på en lang stund fremover. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Vi storkoste oss alle tre med god mat, gode historier og mye latter. Fin helg!

Ellers er vi ganske opptatte om dagen. Det er mye som skal ordnes før vi åker hem om en ukes tid. Sist uke reiste vi litt rundt på landsbygden med et spørreskjema om drivhusene deres som de har fått støttet fra fundasjonen. Vi dro tilbake til en av skolene og hadde gym for en del av klassene. Den ene av gruppene var helt forferdelig og mange som slåss, bråka og nektet å gjøre som vi sa. Et slit!
Jeg dro hjem til en av treskjærerne i Santos de Palo og hadde et intervju med han, for så skrive en artikkel om hele treskjærergruppen og butikken de nå har.

Julekonsert i domkirken

Av events har vi vært på fundasjonens 20 års jubileum i La Vega. Spist middag med presidenten og en rekke xtrata mannesker i huset til Azar. Vært på storslått julekonsert med symfoniorkester og kor i domkirken i La Vega. Spist en bedre lunsj hos Lesbia. Vært med på ofisiell åpning av noe klasserom og en basketballbane på en skole ute i distriktet osv. Ikke noe latmannsliv lenger! Men jeg liker det!

Fjellklatraren

Ruten til Pico Duarte

Nå sitter jeg i sofaen i Bonao etter en usannsynelig nydelig dusj, og tidenes største vannblemmer under føttene. Klatret høyeste fjellet i karibien? Check!

Etter en forholdsvis rolig uke preget av streik på skolene, som betydde at vi ikke fikk jobbet noe særlig, og en offisiell åpning av treskjærerenes butikk langs hovedveien. Begynner etterhvert å ganke vant med mingle happenings. Har vært på en del de siste mnd. Forskjellen fra denne siste var at de hadde et eget Presidente tappetårn og Brual rom servering. Siden det lå ved hovedveien, var det noen tilfeldige personer som stoppet og fikk servering! Slikt skjer bare på Dominikanske!

Fredag pakket vi sakene våre og dro oppover til Los Dajaos. Hadde også med oss Tinka, som overhodet ikke liker å kjøre bil. Hun blir noe krakilsk og klatrer både på oss og vinduet. Ser ikke ut etter hun har vært på en 5 minutters biltur. Vel oppe i Los Dajaos spiste vi og så på en film.

Våre 3 følgesvenner

Det var fremdeles bekmørkt da vekkerklokken ringte kl 05.30 neste morgen. Jeg og Joakim pakket sammen sakene våre op hoppet inn i en lastebil som kjørte oss opp til Cienaga, som var startpunkt for å gå Pico Duarte. Fikk en guide og 3 muldyr og begynte å gå oppover til guidens forskrekkelse. Han spurte oss nesten hver km om vi ikke ville ri istdenfor. Vi takket høflig nei hver gang. På veien oppover opplevde vi sol, regn, tåke, vind. You name it. Det var små poster underveis som fortalte oss hvor langt det var igjen. Vi lå ganske godt foran det estimerte skjemaet. Var likevel en etappe på 3 km, som jeg med hånden på hjertet kan si at var de lengste 3 km i hele mitt liv. Skal sies at vi gikk i øs, pøs regn, begynte å få litt gnagsår og jeg var så sulten at jeg holdt på å dø. Jeg hadde i hvertfall lyst til å kaste opp, og det er noe jeg ikke liker så veldig godt, så det er nesten som å dø...

Jeg og min gode venn på over 3000 meters høyde

Kom opp til neste delmål, fikk i meg noe mat og satte i gang med friskt mot. Så begynte vi å gå stupbratt nedover. Er det noe jeg ikke forstår meg på så er det å gå stupbratt nedover på vei til en topp. Det føles bare så utrolig meningsløst. Det viste seg at ruten var lagt opp at vi skulle gå opp på et fjell, gå ganske langt ned fra det igjen, før vi skulle opp på det egentlige fjellet. Annet enn at det kjennes ufattelig meningsløst ut, blir det ene kneet mitt litt kranglete når jeg går lenge, bratt nedover. Ikke ideell situasjon mao. Godt jeg gikk alene, der jeg småbannet for meg selv. Vi kom opp til overnattingsstedet ved foten av Pico Duarte ganske tidlig, så spreke som vi var klinket vi til og gikk like godt helt opp på toppen. Angret litt halvveis oppe i en uendelige bakken der Joakim og guiden red og småskravlet foran meg, mens jeg og mitt uvinnelige konkurranseinstikt med meg selv nektet å sette meg opp på noe muldyr. Jeg skulle gå til toppen. På egenhånd. Slet meg opp og etter 23,1 km og en stigning på 1977 m, i følge wikipedia. Kunne jeg endelig legge armen vennskapelig rundt bysten av Duarte himself. Det var heldigvis strålende sol så vi kunne se litt, men skylaget lå tett lenger nede enkelte steder, så utsikten hadde nok vært mer spektakulær om det hadde vært skyfritt. Etter på ha tatt noen bilder, var det å gå ned igjen. Jeg krøp til korset da kneet begynte å gjøre vondt og det snart ble mørkt, å sette meg opp på muldyret.

Nydelig utsikt

Vel nede var vi skrubbsultne og kunne ikke få laget maten fort nok. Slukte den i oss og var i seng kl 20.30. En lørdagskveld. Kan ikke huske sist det skjedde. Var beinkaldt og stupmørkt, så ingen vits å sitte oppe. Etter en meget kald natt, i følge de som bodde der var det å kle på seg de innsvetta klærne fra dagen før. Spise småmuggent brød (aner ikke hvordan det skjedde i løpet av en natt!) og banan med fisk(!!!) til frokost og gå litt ned, før vi gikk masse opp og deretter masse ned.

Vil bli dypt savnet

Vel nede var det ingen som ventet på oss. Vi følte oss litt rådville, og endte opp med å bli overpriset til de grader av en lokal helt. Ikke hadde vi nok penger til guiden, så vi avtalte å møte han lenger nede. Underveis dukker heldigvis sjåføren vår opp, han låner oss penger til å betale guiden og alle er glade. Intill vi kommer ned til Los Dajaos og ser at alle har dratt fra oss. Vi ender med å nærmest haike til Jarabacoa, 30 min unna, for så å ta taxi derfra og til Bonao. Hjelpes for en dag!! Kom oss vel frem, men Tinka vennen er igjen der oppe, da vi har svært liten tid igjen før vi drar. 15 dager!  

Surfekonkurranse og jazz festival

Surfekonkurranse

Det er viktig å bemerke at jeg hverken ofret liv og lemmer på en planke i vannet eller sto på en scene foran mange mennesker, men var ivrig tilskuer! Vi dro alle tre opp til Cabarete igjen i helgen for å nyte litt sol og strand. At det var noen kulturelle tilstelninger samme helg gjorde alt bedre. Ute ved Encuentro beach hvor jeg og Lasse surfet da han var på besøk, var nå åsted for masters surf reunion. Bølgene var ganske mye større og dermed ideelle for proffene. Vi satt på stranden og følgte med, men da det var enkelte monsterbølger, ble alle tingene våre oversvømt. Naive som vi var flyttet vi oss noen meter lenger opp. Ikke lenge etter kom en ny bølge og sørget for å lage våt sandkasse inni shortsen min. Regelrett fabelaktig. Dro tilbake til Cabarete ganske kort tid etter.

Jeg og Sam gikk en lang tur langs stranden og lekte oss i bølgene. Som tidligere skrevet var bølgene gigantiske og det var flere ganger vi ble slengt ned i bunnen. En bølge plukket meg opp, kjørte meg med pannen i bunnen, før den skrapte haka mi ned i sanden, slengte meg rundt i en kolbøtte og dro meg inn mot land. Kommer til å ha sand i hodebunnen til jeg er 30 etter den bølgen.

Det kan høres ut som jeg ovardramatiserer, men det var ganske heftig. Så faktisk at jeg hadde et lite blåmerke på ribbena etter å blitt slått av en bølge. Vi lo og hadde det gøy. Når vi kom ut av vannet fant vi ikke tingene våre, men så de 100 meter lenger borte. Stømningene i vannet hadde slept oss bortover.

Jazz

På kvelden var vi ivrige tilskuere på jazz festivalen. Var utrolig gøy med folk i alle aldre som smilte, klappet, danset og sang. Det bandet som skapte størst inntrykk var en gruppe med cubanere og dominikanere. Tror de var 12 mann på scenen og alle med en helt enorm energi. De gav alt, og ikke en panne var tørr. En må jo bare bli glad av å høre bra musikk, har en kald øl i hånden og får sand mellom tærne der en står på selve stranden. Vi ble kjent med en fin liten internasjonal gruppe av en chilener, en argentiner, en engelskmann og to tyskere i tillegg til de dominikanske vennene våre. En veldig gøy kveld.

I dag var jeg ute og kitet litt igjen. Ja, faktisk. Kitet. Skal sies at jeg forsatt svelger mye saltvann der jeg prøver å manøvrere en drage 20 meter over meg i frisk bris, mens jeg skal balansere på et brett og holde øye med alle bølgene som kommer mot meg. Men jeg klarte å kombinere alle disse faktorene og beveget meg bortover. Utrolig gøy!

Flittige gymlærere med sittesirkel

Tidligere i uken var vi på skolene og hadde gymtimer med diverse skoleklasser. Det gikk utrolig bra, og det er vanskelig og si hvem som koste seg mest, oss eller elevene. Vi fikk prøvd ut en del av de ideene vi hadde, men skal tilbake denne uken og prøve ut mer. Målet er også få skrevet alt ned, så lærerne kan få et hefte med ideer til hvordan man lett kan få elevene i aktivitet. Synes det er veldig gøy å være på skolen og lære de leker som sheriff, katt og mus o.l, men begynner å kjenne meg ganske sikker på at lærer yrket ikke er noe for meg. Det er et helt drøyt støynivå!

Middag i the white house

Onsadg kveld ble vi invitert til det hvite hus her i byen. Altså huset til presidenten i fundasjonen. Nå er jo dette onkelen til Sam som heter Steve så vi ser han når han kommer ned fra Canada. Det var vanlig at presidenten bodde i dette huset, man Steve bor i Canada og lar de internasjonale arbeiderne som kommer ned hit bo der. Asar som vi tidligere har spilt golf med har indiske aner og inviterte oss over på en meget god curry. Dominikanerne er faktisk litt sparsomme med krydderet, så det var godt med noe som smakte sterkt! En annen arbeidskollega fra Canada, Sharon, var også med og vi hadde en hyggelig kveld.

MIddag hos Arelis

Torsdag dro vi inn til Santo Domingo og på Thanksgiving middag hos Arelis og familien. Var fullt hus av deres og også våre venner og kjente. Maten som selvsagt besto av kalkun og veldig mye annet godt var helt nydelig. Så vi spiste oss gode og mette mens vi lekte med døtrene til Mario og snakket med kjente.

Tinka er i skrivende stund på et hundehotell hos vetrinæren. Vet ikke hvordan det hadde vært å tatt hun med på stranda så vi fant ut at det var like greit. Spørs om det er en sliten lillesøster vi får hjem i morgen som har lekt med andre hotellgjester hele helgen! :)

Takk til Joakim for bilder! :)

Har ingen bra tittel til dette innlegget, sorry.

Nå har jeg startet dette innlegget på mange forskjellige måter, noen mer klisjefylte enn andre. Jeg droppet alle og var ærlig om det. Egentlig har jeg ikke lyst til å skrive på bloggen i dag, men føler om jeg venter for lenge blir det for mye å skrive, også blir det mye å fortelle, så da velger jeg bare å droppe det hele. Dette bli muligens et noe uinspirert innlegg. Fordi det regner. For 3 dag på rad. Ikke det jeg så for meg med å bo og jobbe i Karibien. 

I skrivende stund jobber vi med 3 forskjellige prosjekter. Det gjør at det er litt greiere å sitte inne når det regner, men liker det fremdeles ikke. Vi jobber med det økoturist prosjektet som jeg skrev om i forrige innlegg. Vi er oppe i Blanco noen lørdager og hjelper med å lære voksne hvordan de kan bruke data. Det er veldig givende og hyggelig. Jeg er på ingen måte et datageni, og hadde vel aldri sett for meg at jeg skulle lære det bort til noen andre. Men de har knapt sett en data før, så jeg føler meg som rene eksperten der godt voksne mennekser tiltaler meg med tittelen professor. De skulle bare ha visst! Jeg begynner å bli ekstremt god i å vise hvordan dataen slåes av og på, hvordan åpne word og andre programmer, lagre dokumenter osv. Dersom det er ønskelig kan dataprofessor-Stine holde kurs i Norge også. Påmedldingsliste i kommentarfeltet!!

Det tredje prosjektet er noe alle tre i huset her skal begynne med for fullt i morgen. Da er det gymlærer-Stine som skal til pers, da vi utarbeider et opplegg til gymtimer for skoler som ikke har uteområder. Gymsal som vi kjenner til fra vår skole er fremmedord her. Noen skoler er heldige nok til å ha en basketballbane av sement i solsteiken, noen her et lite uteområde mellom klasserommene, mens veldig mange har ikke en gang det. Vi har altså da utarbeidet en rekke ideer ting ting som går ann å gjøre inne i selve klasserommet. Dette høres svært merkelig ut, men faktumet er at skolen ikke ønsker at elevene skal bli svette, da man ikke kaster bort tid eller penger på å skifte til gymtøy. Gymmen gjøres da i klasserommet i den skoleuniformen en går med resten av dagen, og gjerne resten av uken da foreldrene betaler for denne, og mange har ikke nok ressurser til å ha flere skoleuniformer til barna. Veldig få skoler har en gymlærer og får derfor barna til å gå rundt i klasserommet eller masjere ved pulten i 10 min, og hurra! Gymtimen er ferdig. Kort oppsummert. Gymtimer uten noe særlig plass og hvor barna ikke svetter. Vi vil derfor prøve å innføre noe litt bedre og gøyere for både elever og lærere.

Lørdag kveld dro vi på en konsert med Pavel Nuñez som er ganske kjent her. Han spilte faktisk mer poprock enn den typiske Dominikanske musikken, så det var faktisk litt deilig med en forandring. Hyggelig kveld. Var selvfølgelig også innom et stappa fullt lokale med mer dominikansk musikk og dansing for vi tok kvelden.

Søndan gikk jeg og Sam en tur rundt nabolaget med Tinka. Hun er ikke helt enig i at hun skal gå i bånd, så tidvis måtte vi sloss litt for å få hun med oss. Til hennes store lykke kom vi halvveis rundt gaten vår før vi møtte to småjenter som kom etter oss med en vovve på Tinkas størrelse. De lekte og herja i sikkert en time, mens vi snakket med jentene, foreldrene deres og andre naboer. Følte oss veldig som typiske naboer i en amerikansk forstad eller noe i den dur. Glad dag for alle firbente familiemedlemmer!

Dobbel jobbeuke

Familiens midtpunkt i et uskyldig øyeblikk

Fra en meget bedagelig tilværelse mesteparten av tiden vi har vært her, har det endelig blitt litt å gjøre for oss. Fra et huslig synspunkt er det ei lita frøken som har endret levesettet i huset. Nå kan vi ikke sove lenge, om vi ikke vil overdøve nabolaget med klynking og uling, samt tørke opp uhell til den store gullmedalje. Vi kan heller ikke reise vekk en hel dag uten å ordne en del på forhånd. Tinka er familiens midtpunkt og gjør oss mindre egoistiske. Vi er godt inne i en læringsprosess hvor man skal tisse og ikke, hva man kan spise og bite på og hva man ikke får lov til. Føler med som tidenes bitch der jeg kjefter, og får tidenes skuffede øyne tilbake. Jeg dreper tydeligvis all moro her i livet.
Så når man henter en diger avokado i hagen som er like stor som sitt eget hode, og spiser denne med hele kroppen, burde man selvsagt ikke få kjeft! Og heller ikke når man kaster opp en grønn gugge på stuegulvet for så å spise den igjen. Resirkulering er flott!

Ved saltos de Jima

I tillegg til å ha fått en finflott sysselsetting her hjemme, har jeg og Joakim endelig fått noen ordentlige arbeidsoppgaver. Denne uken som var har vi reist rundt på en rekke steder i Bonao området. Fundasjonen er i gang med et økoturisme prosjekt, så vi dro rundt å en del av de potensielle stedene og vurderte de i forhold til fasiliteter pr dags dato, og hva som evt på komme på plass. Dette er noe jeg synes er veldig spennende, og særlg da jeg tidligere har vært på en del økoturistiske steder. Jeg har forsåvidt i løpet av de siste årene fått reist mye og kan derfor kanskje gi en god vurdering hva som fungerer og ikke. Endelig noe jeg føler jeg har kunnskap og grunnlag for å evaluere!
Så vi har vært en del ved elver og ulike badesteder, noen ganske store innsjøer som jeg forsåvidt ikke hadde noen som helst anelse om at var i området. Det er skrønerhistorier om at en kan få fisk opptil 40 kg her, og at en av disse gigantene hadde tatt livet av en mann. Om dette er heeelt sant vites ikke, men gode historier må til! Var også ved et fossefall hvor de hadde laget en gangvei innover i regnskogen. Veldig fint!
Vi rapporterer om hvor vi er og hva vi gjør, og planen er å fortsette og se flere av stedene i morgen og resten av uken.

Søskenkjærlighet

Fredag hadde Joakim bursdag så da tok vi turen til golfbanen på formiddagen og resturantbesøk og kino på kvelden. I går, lørdag pakket vi sekkene og tok bikkja under armen(les i en kasse) og satte turen oppover til Los Dajaos og hytten til Arelis. Det kom etterhvert mange kjente, og en fyr var leid inn til å steke en hel gris. Tinka var på hjemmlige trakter og var overlykkelig over å se moren og ene søsteren igjen. Hun lystret ikke navnet sitt en eneste gang og overså oss fullstendig hver gang vi ropte på hun. Snakk om å bli ditcha! Veldig gøy å se hvordan de lekesloss og koste seg glugg!
Sønnen til Raphael hadde også med sine døtre på 3 og 5, så vi fikk lekt litt alle. Lagde tidligere en nokså interessant oversattelse av askepott til spansk. Godt ungen bare var 3 og forhåpenligvis får høre den riktige utgaven av historien.
Mye god mat, mye sang, glede, kake, vin, champagne, latter og godt samvær. Føler virkelig at vi blir tatt inn som en del av familien, uten at det er kunstig på noen som helst måte!
Med så mange folk var det naturlig nok noe begrenset sengeplass som gjorde at jeg og Sam delte en liten seng, helt greit inntil vi så en skorpion som også hadde inntatt rommet. Den fikk en kanadisk sko i hodet og overrasker forhåpentligvis ingen på samme måte igjen.
I dag gikk vi en lengre tur oppover i fjellene og nøt naturen.

Bursdagsbarn og kaken

Tinka var ikke like glad for å dra hjem igjen, og etter et meget nødvendig bad i kveld har hun surmulet litt. Håper vi ikke har ødelagt hennes sarte valpesinn med slik flytting hit og dit.
Flottflott helg!

Familietilskudd

Vakre Tinka

Vi har fått et nytt familiemedlem! Hun er svart, med 4 litt for store labber, to kulerunde brune øyne, liten kulemage og lyder (nesten) navnet Tinka. Virker som hun ikke helt har forstått at det er navnet sitt enda, men det kommer vel etterhvert. Hun ble født i Los Dajaos, og var en av de originalt 11 valpene der oppe. Hun skal opprinnelig bli Gabys hund, men da Arelis spurte om vi ville ta vare på den frem til vi dro, var vi ikke i tvil!
Hun har blitt ganske mye større enn hun var. Fikk nesten skjokk da jeg så hun og søsteren som skal bo i noen hus bortenfor vårt. Som sagt har hun også en kulemage som svaier fra side til side når hun går Skjønn liten klump, som er litt tung å bære.

Flink jente som har fanget gress!

Naturlig nok er hun familiens midtpunkt og trives veldig godt med det. Nesten som hun smiler der vi ligger på alle 4 og tørker opp tiss og bæsj, og hvordan vi gnir morratrøtte tryner kl 4-5 mens vi tar hun ut for å gjøre fra seg, mens hun bare vil leke.
Hun har vært litt syk og hatt diare og oppkast, om det er pga bytte av mat type, eller den kakkerlakken hun spiste første dagen, er noe uvisst. Formen er på topp nå ihvertfall der hun løper rundt og biter i alt og alle for å leke. Skjønne, skjønne Tinka!

Sorry, ble mye hundeprat her nå. Vi er bare lykkelige storesøsken hele gjengen!
Den uken som har vært satt vi ganske mye inne på grunn av Tomas, den tropiske stormen, og kjedet oss ganske mye. Vi var i Santiago hos kiropraktoren noen turer, og på matbutikken. Ikke særlig spennende.
Lørdag bedret været seg litt, så vi gjorde unna en del ærender i byen. Deretter gikk vi tilbake i barndommen, hvor vi plukket ut en sang, lærte oss ordene og laget en dans. Så filmet vi det hele som en musikkvideo. Jada, alle tre fant kostymer, stylet hår og danset foran kameraet. Dette er noe vi er meget stolte av, og gjerne skulle vist til alle vi kjenner. Desverre så er copyrighten på denne videoen ganske streng, så vi får ikke vist den til noen. "Veldig kjipt"! :)
Vi feiret suksessen med en bedre middag, før vi hentet Tinka hjem til oss.

I går var jeg og Joakim og spilte golf med en av Xtratas ansatte, Raphael, og hans kone. Var veldig gøy, hadde en del bra slag. Vi gikk 14 hull, og solen skinte hele tiden. De hadde et ekstra sett golfutstyr som de lot oss få låne så lenge vi er her. Så nå skal du se jeg tar opp jakten på Tutta og blir det nye store talentet! Watch me!