All good things have an end

Da sitter jeg faktisk på flyplassen, og venter på at flyet skal føre meg tilbake til kulde, snø, slaps og frost. Jeg sitter i singlet, men har bitt i meg det sure eplet og kastet flip flopene og tatt på meg langbukse og sokker. Har svirret mye forskjelling informajson i de utallige nettavisene de siste dagene om snøkaoset hor har herjet i europa. Var, eller er fremdeles redd for at jeg ikke skal komme meg hjem til Norge i morgen kveld som det står på billetten min at jeg skal. I skrivende stund sitter jeg faktisk i Admirals Club lounge og har fått to kuponger på gratis drikke. Er ganske sweet med gratis internett, gratis kaker(!) og luksus. Alt dette fordi flyet mitt til Paris var 3 timer forsinket og jeg har fancy billetter. Fikk tilogmed gå forbi hele den lange køen med "vanlige" mennesker og gå rett til check in. Ja, det er kvalmt, men jeg nyter det da dette mest sannsynlig er første og siste gang jeg har sjansen til det.

I Chavon

Den siste uken på Dominikanske fløy forbi! Etter vi kom hjem fra Cabarete sto vi tidlig opp mandags morgen og kjørte ut til La Romana som ligger øst på øya. Der kjørte vi inn i et gigantisk inngjerdet område med høye gjerder og flere sikkerhetsvakter enn på en Lady Gaga konsert. Dette stedet het Casa de Campo og er for the rich and famous. Vi dro til et sted inni dette hele området som het Chavon, som var en liten landsby som kunne vært tatt ut fra et eventyr eller et postkort. Gatene var i brostein, alle husene var laget av stein og det var torg, kirke, museumer, et amfi theater, en kunstskole og mange forskjellige barer, restauranter og cafeer. Det lå oppe på noen knauser, om en kan kalle det for det, og det var utrolig utsikt over en elv, jorder og en golfbane. Magisk! Vi fikk en omvisning over det hele før vi dro ned til marinaen hvor vi hadde lunsj. Langs bryggene lå det utallige luksus yachter som jeg knapt kan beskrive med ord. Var ganske spektakulært, og folk som Julio Iglesias og andre famositeter hadde visstnok en av sine mange residenser der.
Enda mer spektakluært og ikke minst tankevekkene var det å kjøre ut fra området og 5 minutter ned veien og se hvilke falleferdige trerønner en altfor stor prosentdel av befolkningen faktisk bor i. Verdien av en eneste av de yachtene kunne sponset en vanlig dominikansk familie i minst fire generasjoner. Kvalmt!

Tirsdag jobbet vi iherdig for å få ferdig julegaven til Arelis som besto av et hjemmelaget fotoalbum med de beste bildene og minnene vi har fra oppholdet vårt. På kvelden var jeg og Sam hos spansklærer Jenny og fikk servert deilig mat og drikke og så på hvordan mannen hadde hengt opp julelys alle mulig tenkelige steder i, utenfor og rundt i huset. Han var som et lite barn når han fortalte om alle lysene. Veldig trivelig.

Julebord!

Onsdag var det julefest eller julebord for alle lærerne i Bonao og bygdene rundt. Var ganske likt tradisjonelle norske julebord, med mye drikke, dans, sang og god mat, men med den store forskjellen at dette startet kl 12 og var ferdig kl 18. Litt merkelig å se godfulle lærere i 50 årene svinge jeg rundt godt bedugget kl 14. De hadde også en dansekonkurranse hvor jeg fikk være med som dommer. Stor stas. I tillegg til gratis mat og drikke for 1000 pers, klinket fundasjonen til og loddet ut flere flatskjermstv'er, kjøleskap, vaskemaskiner osv. Vi kvelden klunket vi til og lagde tradisjonell kjøttkakemiddag med ertestuing. Ble så som så, men et godt forsøk.

Ingen kommentar

Neste morgen ble jeg med Sam til en av skolene hun hadde jobbet på for å ta bilder. Alle barna var i stor ekstase da de så kameraet og alle ville bli tatt bilde av. Jeg måtte være kjipesen og si nei til de fleste. Etter lunsj gikk vi til beauty salongen læreren Sam har samarbeidet med jobber på i tillegg til å være lærer. Det var litt av en prosess kan jeg fortelle. Det hele begynte med at jeg fikk den mest hardhendte hårvasken jeg noensinne har vært borti. Deretter klippet de håret mitt, og gjorde nesten alt jeg sa de ikke skulle gjøre. Har nesten pannelugg! Så fikk jeg hårruller over hele hodet og de satt meg inn i en som tørkemaskin, eller en stekeovn om du vil, mens de fikset neglene mine. Nevte jeg at jeg satt i en stekeovn! Klarte ikke å sitte stille da det kjentes ut som de skulle svi av håret mitt. det førte til at jeg ødela neglelakken som de prøvde å ta på med 3-4 ganger. Så var det å hårføne håret mitt. Hadde tidenes 80-talls volum gående en stund der. Da det regnet ute festet de håret mitt tett inntill hodet med spenner og knyttet på et skaut, Jeg så rett og slett ut som en kreftpasient. Som om ikke det var nok, da jeg kom hjem og tok av skautet, så jeg at jeg faktisk hadde brannsår i panna. Jeez.

Musikerne i aksjon

På kvelden var vi hos Elizabeth på middag. De hadde noen kamerater som spilte gitar og sang. Veldig trivelig og en hyggelig avslutning med alle de. Nydelig mat og god stemning.

Fredag var det julefest for alle lærerne i La Vega, og nesten nøyaktig samme procedyre som i Bonao. Gikk litt roligere for seg eneste. Vi skylte på at vi måtte hjem og pakke, og dro hjem litt tidligere. Hadde avslutningsmiddag med Badui og Vladimir på kvelden på El tipico.
Tidlig opp lørdag mogen og kjørte med Sam til Santiago hvor hun skulle ta fly til Canada. Helt merkelig å se hun dra. har fremdeles ikke skjønt at hun er borte og at jeg ikke vet når jeg ser hun igjen. Jeg og Joakim tok oss en runde golf, før vi også pakket oss ut av huset og dro til Santo Domingo. Tilbragte dagen i gamle delen av byen.

Siste middag med Arelis og Rafael

Var deilig å ha noen dager i sivilisasjonen i en by med flere muligheter de siste dagene. Følte virkelig at vi hadde litt ferie uten at vi hadde noen prosjekter eller rapporter som hang over oss. Fikk handlet noen julegaver til oss selv og andre, spist noen deilige middager og lunsjer og sagt hade til mange av de som har gjort dette oppholdet så fantastisk som det har vært. Det er med litt tungt hjerte jeg setter meg på flyet om en snau time og forlater denne øya som jeg har lært å kjenne, både på godt og vondt de siste mnd. Tidenes klisjeavslutning, men akk. Det er ikke lett å unngå mer jeg ser på et overfylt falskt juletre og drikker whisky med cola. Takk!

Siste strandtur

Nyter siste helgen sammen

Da er klærne kastet i vaskemaskinen og mesteparten av sanden skyllet ut av håret. Da dette var siste helg hvor vår familie på 3 er samlet, dro vi likegodt til standa en siste gang. Litt nedtur at været ikke var helt på topp, med en del skyer og litt regn. Det var selvfølgelig ingen hindring for oss da vi hang på stranda likevel og lekte i bølgene og hadde konkurranser på stranda. Hoppe lengst, tresteg, palmeklatring m.m var noen av de utvalgte grenene denne lørdagen. Det var heller ingen vind, så ble ingen kitetime på meg. Akk.. Det gjorde vondt å ikke kunne bruke penger på noen sportsaktiviteter, så jeg dro ut å dykket litt faktisk.

Sportsgren 3, palmeklatring

Var digg da jeg ikke har dykket på nesten 2 mnd. Det var desverre ikke spektakulært nå heller, med noe dårlig sikt og labert med fiskeliv. Det var i hvertfall varmere i vannet enn hva jeg vil oppleve på en lang stund fremover. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Vi storkoste oss alle tre med god mat, gode historier og mye latter. Fin helg!

Ellers er vi ganske opptatte om dagen. Det er mye som skal ordnes før vi åker hem om en ukes tid. Sist uke reiste vi litt rundt på landsbygden med et spørreskjema om drivhusene deres som de har fått støttet fra fundasjonen. Vi dro tilbake til en av skolene og hadde gym for en del av klassene. Den ene av gruppene var helt forferdelig og mange som slåss, bråka og nektet å gjøre som vi sa. Et slit!
Jeg dro hjem til en av treskjærerne i Santos de Palo og hadde et intervju med han, for så skrive en artikkel om hele treskjærergruppen og butikken de nå har.

Julekonsert i domkirken

Av events har vi vært på fundasjonens 20 års jubileum i La Vega. Spist middag med presidenten og en rekke xtrata mannesker i huset til Azar. Vært på storslått julekonsert med symfoniorkester og kor i domkirken i La Vega. Spist en bedre lunsj hos Lesbia. Vært med på ofisiell åpning av noe klasserom og en basketballbane på en skole ute i distriktet osv. Ikke noe latmannsliv lenger! Men jeg liker det!

Fjellklatraren

Ruten til Pico Duarte

Nå sitter jeg i sofaen i Bonao etter en usannsynelig nydelig dusj, og tidenes største vannblemmer under føttene. Klatret høyeste fjellet i karibien? Check!

Etter en forholdsvis rolig uke preget av streik på skolene, som betydde at vi ikke fikk jobbet noe særlig, og en offisiell åpning av treskjærerenes butikk langs hovedveien. Begynner etterhvert å ganke vant med mingle happenings. Har vært på en del de siste mnd. Forskjellen fra denne siste var at de hadde et eget Presidente tappetårn og Brual rom servering. Siden det lå ved hovedveien, var det noen tilfeldige personer som stoppet og fikk servering! Slikt skjer bare på Dominikanske!

Fredag pakket vi sakene våre og dro oppover til Los Dajaos. Hadde også med oss Tinka, som overhodet ikke liker å kjøre bil. Hun blir noe krakilsk og klatrer både på oss og vinduet. Ser ikke ut etter hun har vært på en 5 minutters biltur. Vel oppe i Los Dajaos spiste vi og så på en film.

Våre 3 følgesvenner

Det var fremdeles bekmørkt da vekkerklokken ringte kl 05.30 neste morgen. Jeg og Joakim pakket sammen sakene våre op hoppet inn i en lastebil som kjørte oss opp til Cienaga, som var startpunkt for å gå Pico Duarte. Fikk en guide og 3 muldyr og begynte å gå oppover til guidens forskrekkelse. Han spurte oss nesten hver km om vi ikke ville ri istdenfor. Vi takket høflig nei hver gang. På veien oppover opplevde vi sol, regn, tåke, vind. You name it. Det var små poster underveis som fortalte oss hvor langt det var igjen. Vi lå ganske godt foran det estimerte skjemaet. Var likevel en etappe på 3 km, som jeg med hånden på hjertet kan si at var de lengste 3 km i hele mitt liv. Skal sies at vi gikk i øs, pøs regn, begynte å få litt gnagsår og jeg var så sulten at jeg holdt på å dø. Jeg hadde i hvertfall lyst til å kaste opp, og det er noe jeg ikke liker så veldig godt, så det er nesten som å dø...

Jeg og min gode venn på over 3000 meters høyde

Kom opp til neste delmål, fikk i meg noe mat og satte i gang med friskt mot. Så begynte vi å gå stupbratt nedover. Er det noe jeg ikke forstår meg på så er det å gå stupbratt nedover på vei til en topp. Det føles bare så utrolig meningsløst. Det viste seg at ruten var lagt opp at vi skulle gå opp på et fjell, gå ganske langt ned fra det igjen, før vi skulle opp på det egentlige fjellet. Annet enn at det kjennes ufattelig meningsløst ut, blir det ene kneet mitt litt kranglete når jeg går lenge, bratt nedover. Ikke ideell situasjon mao. Godt jeg gikk alene, der jeg småbannet for meg selv. Vi kom opp til overnattingsstedet ved foten av Pico Duarte ganske tidlig, så spreke som vi var klinket vi til og gikk like godt helt opp på toppen. Angret litt halvveis oppe i en uendelige bakken der Joakim og guiden red og småskravlet foran meg, mens jeg og mitt uvinnelige konkurranseinstikt med meg selv nektet å sette meg opp på noe muldyr. Jeg skulle gå til toppen. På egenhånd. Slet meg opp og etter 23,1 km og en stigning på 1977 m, i følge wikipedia. Kunne jeg endelig legge armen vennskapelig rundt bysten av Duarte himself. Det var heldigvis strålende sol så vi kunne se litt, men skylaget lå tett lenger nede enkelte steder, så utsikten hadde nok vært mer spektakulær om det hadde vært skyfritt. Etter på ha tatt noen bilder, var det å gå ned igjen. Jeg krøp til korset da kneet begynte å gjøre vondt og det snart ble mørkt, å sette meg opp på muldyret.

Nydelig utsikt

Vel nede var vi skrubbsultne og kunne ikke få laget maten fort nok. Slukte den i oss og var i seng kl 20.30. En lørdagskveld. Kan ikke huske sist det skjedde. Var beinkaldt og stupmørkt, så ingen vits å sitte oppe. Etter en meget kald natt, i følge de som bodde der var det å kle på seg de innsvetta klærne fra dagen før. Spise småmuggent brød (aner ikke hvordan det skjedde i løpet av en natt!) og banan med fisk(!!!) til frokost og gå litt ned, før vi gikk masse opp og deretter masse ned.

Vil bli dypt savnet

Vel nede var det ingen som ventet på oss. Vi følte oss litt rådville, og endte opp med å bli overpriset til de grader av en lokal helt. Ikke hadde vi nok penger til guiden, så vi avtalte å møte han lenger nede. Underveis dukker heldigvis sjåføren vår opp, han låner oss penger til å betale guiden og alle er glade. Intill vi kommer ned til Los Dajaos og ser at alle har dratt fra oss. Vi ender med å nærmest haike til Jarabacoa, 30 min unna, for så å ta taxi derfra og til Bonao. Hjelpes for en dag!! Kom oss vel frem, men Tinka vennen er igjen der oppe, da vi har svært liten tid igjen før vi drar. 15 dager!  

Surfekonkurranse og jazz festival

Surfekonkurranse

Det er viktig å bemerke at jeg hverken ofret liv og lemmer på en planke i vannet eller sto på en scene foran mange mennesker, men var ivrig tilskuer! Vi dro alle tre opp til Cabarete igjen i helgen for å nyte litt sol og strand. At det var noen kulturelle tilstelninger samme helg gjorde alt bedre. Ute ved Encuentro beach hvor jeg og Lasse surfet da han var på besøk, var nå åsted for masters surf reunion. Bølgene var ganske mye større og dermed ideelle for proffene. Vi satt på stranden og følgte med, men da det var enkelte monsterbølger, ble alle tingene våre oversvømt. Naive som vi var flyttet vi oss noen meter lenger opp. Ikke lenge etter kom en ny bølge og sørget for å lage våt sandkasse inni shortsen min. Regelrett fabelaktig. Dro tilbake til Cabarete ganske kort tid etter.

Jeg og Sam gikk en lang tur langs stranden og lekte oss i bølgene. Som tidligere skrevet var bølgene gigantiske og det var flere ganger vi ble slengt ned i bunnen. En bølge plukket meg opp, kjørte meg med pannen i bunnen, før den skrapte haka mi ned i sanden, slengte meg rundt i en kolbøtte og dro meg inn mot land. Kommer til å ha sand i hodebunnen til jeg er 30 etter den bølgen.

Det kan høres ut som jeg ovardramatiserer, men det var ganske heftig. Så faktisk at jeg hadde et lite blåmerke på ribbena etter å blitt slått av en bølge. Vi lo og hadde det gøy. Når vi kom ut av vannet fant vi ikke tingene våre, men så de 100 meter lenger borte. Stømningene i vannet hadde slept oss bortover.

Jazz

På kvelden var vi ivrige tilskuere på jazz festivalen. Var utrolig gøy med folk i alle aldre som smilte, klappet, danset og sang. Det bandet som skapte størst inntrykk var en gruppe med cubanere og dominikanere. Tror de var 12 mann på scenen og alle med en helt enorm energi. De gav alt, og ikke en panne var tørr. En må jo bare bli glad av å høre bra musikk, har en kald øl i hånden og får sand mellom tærne der en står på selve stranden. Vi ble kjent med en fin liten internasjonal gruppe av en chilener, en argentiner, en engelskmann og to tyskere i tillegg til de dominikanske vennene våre. En veldig gøy kveld.

I dag var jeg ute og kitet litt igjen. Ja, faktisk. Kitet. Skal sies at jeg forsatt svelger mye saltvann der jeg prøver å manøvrere en drage 20 meter over meg i frisk bris, mens jeg skal balansere på et brett og holde øye med alle bølgene som kommer mot meg. Men jeg klarte å kombinere alle disse faktorene og beveget meg bortover. Utrolig gøy!

Flittige gymlærere med sittesirkel

Tidligere i uken var vi på skolene og hadde gymtimer med diverse skoleklasser. Det gikk utrolig bra, og det er vanskelig og si hvem som koste seg mest, oss eller elevene. Vi fikk prøvd ut en del av de ideene vi hadde, men skal tilbake denne uken og prøve ut mer. Målet er også få skrevet alt ned, så lærerne kan få et hefte med ideer til hvordan man lett kan få elevene i aktivitet. Synes det er veldig gøy å være på skolen og lære de leker som sheriff, katt og mus o.l, men begynner å kjenne meg ganske sikker på at lærer yrket ikke er noe for meg. Det er et helt drøyt støynivå!

Middag i the white house

Onsadg kveld ble vi invitert til det hvite hus her i byen. Altså huset til presidenten i fundasjonen. Nå er jo dette onkelen til Sam som heter Steve så vi ser han når han kommer ned fra Canada. Det var vanlig at presidenten bodde i dette huset, man Steve bor i Canada og lar de internasjonale arbeiderne som kommer ned hit bo der. Asar som vi tidligere har spilt golf med har indiske aner og inviterte oss over på en meget god curry. Dominikanerne er faktisk litt sparsomme med krydderet, så det var godt med noe som smakte sterkt! En annen arbeidskollega fra Canada, Sharon, var også med og vi hadde en hyggelig kveld.

MIddag hos Arelis

Torsdag dro vi inn til Santo Domingo og på Thanksgiving middag hos Arelis og familien. Var fullt hus av deres og også våre venner og kjente. Maten som selvsagt besto av kalkun og veldig mye annet godt var helt nydelig. Så vi spiste oss gode og mette mens vi lekte med døtrene til Mario og snakket med kjente.

Tinka er i skrivende stund på et hundehotell hos vetrinæren. Vet ikke hvordan det hadde vært å tatt hun med på stranda så vi fant ut at det var like greit. Spørs om det er en sliten lillesøster vi får hjem i morgen som har lekt med andre hotellgjester hele helgen! :)

Takk til Joakim for bilder! :)

Har ingen bra tittel til dette innlegget, sorry.

Nå har jeg startet dette innlegget på mange forskjellige måter, noen mer klisjefylte enn andre. Jeg droppet alle og var ærlig om det. Egentlig har jeg ikke lyst til å skrive på bloggen i dag, men føler om jeg venter for lenge blir det for mye å skrive, også blir det mye å fortelle, så da velger jeg bare å droppe det hele. Dette bli muligens et noe uinspirert innlegg. Fordi det regner. For 3 dag på rad. Ikke det jeg så for meg med å bo og jobbe i Karibien. 

I skrivende stund jobber vi med 3 forskjellige prosjekter. Det gjør at det er litt greiere å sitte inne når det regner, men liker det fremdeles ikke. Vi jobber med det økoturist prosjektet som jeg skrev om i forrige innlegg. Vi er oppe i Blanco noen lørdager og hjelper med å lære voksne hvordan de kan bruke data. Det er veldig givende og hyggelig. Jeg er på ingen måte et datageni, og hadde vel aldri sett for meg at jeg skulle lære det bort til noen andre. Men de har knapt sett en data før, så jeg føler meg som rene eksperten der godt voksne mennekser tiltaler meg med tittelen professor. De skulle bare ha visst! Jeg begynner å bli ekstremt god i å vise hvordan dataen slåes av og på, hvordan åpne word og andre programmer, lagre dokumenter osv. Dersom det er ønskelig kan dataprofessor-Stine holde kurs i Norge også. Påmedldingsliste i kommentarfeltet!!

Det tredje prosjektet er noe alle tre i huset her skal begynne med for fullt i morgen. Da er det gymlærer-Stine som skal til pers, da vi utarbeider et opplegg til gymtimer for skoler som ikke har uteområder. Gymsal som vi kjenner til fra vår skole er fremmedord her. Noen skoler er heldige nok til å ha en basketballbane av sement i solsteiken, noen her et lite uteområde mellom klasserommene, mens veldig mange har ikke en gang det. Vi har altså da utarbeidet en rekke ideer ting ting som går ann å gjøre inne i selve klasserommet. Dette høres svært merkelig ut, men faktumet er at skolen ikke ønsker at elevene skal bli svette, da man ikke kaster bort tid eller penger på å skifte til gymtøy. Gymmen gjøres da i klasserommet i den skoleuniformen en går med resten av dagen, og gjerne resten av uken da foreldrene betaler for denne, og mange har ikke nok ressurser til å ha flere skoleuniformer til barna. Veldig få skoler har en gymlærer og får derfor barna til å gå rundt i klasserommet eller masjere ved pulten i 10 min, og hurra! Gymtimen er ferdig. Kort oppsummert. Gymtimer uten noe særlig plass og hvor barna ikke svetter. Vi vil derfor prøve å innføre noe litt bedre og gøyere for både elever og lærere.

Lørdag kveld dro vi på en konsert med Pavel Nuñez som er ganske kjent her. Han spilte faktisk mer poprock enn den typiske Dominikanske musikken, så det var faktisk litt deilig med en forandring. Hyggelig kveld. Var selvfølgelig også innom et stappa fullt lokale med mer dominikansk musikk og dansing for vi tok kvelden.

Søndan gikk jeg og Sam en tur rundt nabolaget med Tinka. Hun er ikke helt enig i at hun skal gå i bånd, så tidvis måtte vi sloss litt for å få hun med oss. Til hennes store lykke kom vi halvveis rundt gaten vår før vi møtte to småjenter som kom etter oss med en vovve på Tinkas størrelse. De lekte og herja i sikkert en time, mens vi snakket med jentene, foreldrene deres og andre naboer. Følte oss veldig som typiske naboer i en amerikansk forstad eller noe i den dur. Glad dag for alle firbente familiemedlemmer!

Dobbel jobbeuke

Familiens midtpunkt i et uskyldig øyeblikk

Fra en meget bedagelig tilværelse mesteparten av tiden vi har vært her, har det endelig blitt litt å gjøre for oss. Fra et huslig synspunkt er det ei lita frøken som har endret levesettet i huset. Nå kan vi ikke sove lenge, om vi ikke vil overdøve nabolaget med klynking og uling, samt tørke opp uhell til den store gullmedalje. Vi kan heller ikke reise vekk en hel dag uten å ordne en del på forhånd. Tinka er familiens midtpunkt og gjør oss mindre egoistiske. Vi er godt inne i en læringsprosess hvor man skal tisse og ikke, hva man kan spise og bite på og hva man ikke får lov til. Føler med som tidenes bitch der jeg kjefter, og får tidenes skuffede øyne tilbake. Jeg dreper tydeligvis all moro her i livet.
Så når man henter en diger avokado i hagen som er like stor som sitt eget hode, og spiser denne med hele kroppen, burde man selvsagt ikke få kjeft! Og heller ikke når man kaster opp en grønn gugge på stuegulvet for så å spise den igjen. Resirkulering er flott!

Ved saltos de Jima

I tillegg til å ha fått en finflott sysselsetting her hjemme, har jeg og Joakim endelig fått noen ordentlige arbeidsoppgaver. Denne uken som var har vi reist rundt på en rekke steder i Bonao området. Fundasjonen er i gang med et økoturisme prosjekt, så vi dro rundt å en del av de potensielle stedene og vurderte de i forhold til fasiliteter pr dags dato, og hva som evt på komme på plass. Dette er noe jeg synes er veldig spennende, og særlg da jeg tidligere har vært på en del økoturistiske steder. Jeg har forsåvidt i løpet av de siste årene fått reist mye og kan derfor kanskje gi en god vurdering hva som fungerer og ikke. Endelig noe jeg føler jeg har kunnskap og grunnlag for å evaluere!
Så vi har vært en del ved elver og ulike badesteder, noen ganske store innsjøer som jeg forsåvidt ikke hadde noen som helst anelse om at var i området. Det er skrønerhistorier om at en kan få fisk opptil 40 kg her, og at en av disse gigantene hadde tatt livet av en mann. Om dette er heeelt sant vites ikke, men gode historier må til! Var også ved et fossefall hvor de hadde laget en gangvei innover i regnskogen. Veldig fint!
Vi rapporterer om hvor vi er og hva vi gjør, og planen er å fortsette og se flere av stedene i morgen og resten av uken.

Søskenkjærlighet

Fredag hadde Joakim bursdag så da tok vi turen til golfbanen på formiddagen og resturantbesøk og kino på kvelden. I går, lørdag pakket vi sekkene og tok bikkja under armen(les i en kasse) og satte turen oppover til Los Dajaos og hytten til Arelis. Det kom etterhvert mange kjente, og en fyr var leid inn til å steke en hel gris. Tinka var på hjemmlige trakter og var overlykkelig over å se moren og ene søsteren igjen. Hun lystret ikke navnet sitt en eneste gang og overså oss fullstendig hver gang vi ropte på hun. Snakk om å bli ditcha! Veldig gøy å se hvordan de lekesloss og koste seg glugg!
Sønnen til Raphael hadde også med sine døtre på 3 og 5, så vi fikk lekt litt alle. Lagde tidligere en nokså interessant oversattelse av askepott til spansk. Godt ungen bare var 3 og forhåpenligvis får høre den riktige utgaven av historien.
Mye god mat, mye sang, glede, kake, vin, champagne, latter og godt samvær. Føler virkelig at vi blir tatt inn som en del av familien, uten at det er kunstig på noen som helst måte!
Med så mange folk var det naturlig nok noe begrenset sengeplass som gjorde at jeg og Sam delte en liten seng, helt greit inntil vi så en skorpion som også hadde inntatt rommet. Den fikk en kanadisk sko i hodet og overrasker forhåpentligvis ingen på samme måte igjen.
I dag gikk vi en lengre tur oppover i fjellene og nøt naturen.

Bursdagsbarn og kaken

Tinka var ikke like glad for å dra hjem igjen, og etter et meget nødvendig bad i kveld har hun surmulet litt. Håper vi ikke har ødelagt hennes sarte valpesinn med slik flytting hit og dit.
Flottflott helg!

Familietilskudd

Vakre Tinka

Vi har fått et nytt familiemedlem! Hun er svart, med 4 litt for store labber, to kulerunde brune øyne, liten kulemage og lyder (nesten) navnet Tinka. Virker som hun ikke helt har forstått at det er navnet sitt enda, men det kommer vel etterhvert. Hun ble født i Los Dajaos, og var en av de originalt 11 valpene der oppe. Hun skal opprinnelig bli Gabys hund, men da Arelis spurte om vi ville ta vare på den frem til vi dro, var vi ikke i tvil!
Hun har blitt ganske mye større enn hun var. Fikk nesten skjokk da jeg så hun og søsteren som skal bo i noen hus bortenfor vårt. Som sagt har hun også en kulemage som svaier fra side til side når hun går Skjønn liten klump, som er litt tung å bære.

Flink jente som har fanget gress!

Naturlig nok er hun familiens midtpunkt og trives veldig godt med det. Nesten som hun smiler der vi ligger på alle 4 og tørker opp tiss og bæsj, og hvordan vi gnir morratrøtte tryner kl 4-5 mens vi tar hun ut for å gjøre fra seg, mens hun bare vil leke.
Hun har vært litt syk og hatt diare og oppkast, om det er pga bytte av mat type, eller den kakkerlakken hun spiste første dagen, er noe uvisst. Formen er på topp nå ihvertfall der hun løper rundt og biter i alt og alle for å leke. Skjønne, skjønne Tinka!

Sorry, ble mye hundeprat her nå. Vi er bare lykkelige storesøsken hele gjengen!
Den uken som har vært satt vi ganske mye inne på grunn av Tomas, den tropiske stormen, og kjedet oss ganske mye. Vi var i Santiago hos kiropraktoren noen turer, og på matbutikken. Ikke særlig spennende.
Lørdag bedret været seg litt, så vi gjorde unna en del ærender i byen. Deretter gikk vi tilbake i barndommen, hvor vi plukket ut en sang, lærte oss ordene og laget en dans. Så filmet vi det hele som en musikkvideo. Jada, alle tre fant kostymer, stylet hår og danset foran kameraet. Dette er noe vi er meget stolte av, og gjerne skulle vist til alle vi kjenner. Desverre så er copyrighten på denne videoen ganske streng, så vi får ikke vist den til noen. "Veldig kjipt"! :)
Vi feiret suksessen med en bedre middag, før vi hentet Tinka hjem til oss.

I går var jeg og Joakim og spilte golf med en av Xtratas ansatte, Raphael, og hans kone. Var veldig gøy, hadde en del bra slag. Vi gikk 14 hull, og solen skinte hele tiden. De hadde et ekstra sett golfutstyr som de lot oss få låne så lenge vi er her. Så nå skal du se jeg tar opp jakten på Tutta og blir det nye store talentet! Watch me!

Tomas er teit

Beklager den noe umodne og barnslige overskriften, men den dekker veldig godt hva jeg mener. Tomas er skyld i at det har regnet hele dagen og ganske mye i snart en uke. Tomas gjør at vi ikke får jobbet, da de prosjektene vi jobber med, dvs de vi skal i gang med, stort sett er ute. Tomas fører til at vi sitter enda mer inne og loker i huset uten å gjøre noe fornuftig. Konklusjonen er, Tomas er teit.

Kunstelever på Plazaen

Tomas er ingen person dersom det var noen som skulle tro det, men den tropiske stormen som har ligget rundt Hispañola og ulmet de siste dagene. Uansett, jeg liker ikke Tomas.

Livet er tilbake til normalt her. Jeg har jobbet litt hjemme på dataen samt hatt noen intervjuer den siste tiden. Fått i oppgave av Arelis å dokumentere de turistattraksjonene som finnes i Bonao, og få spredd disse til verden. Planen er først og fremst å legge det ut på wikipedia og sende det til Lonely Planet og andre reisehåndbøker og magasiner. Joakim skriver litt om Bonao generelt, så brått blir byen the next big thing. Så forresten i et lokalt blad hvordan Bonao beskjedent sammenlignet sin Plaza de la Cultura med frihetsgudinnen, det skjeve tårnet i Pisa og Akropolis. Dette er etter min mening muligens litt overambisiøst, men dem om det.

Sam med møbel inni museet

Det er et trivelig lite sted hvor de har ulike kulturtilbud til barn og unge på lørdager, og ellers består det av et musuem. Det skal sies at det er en rikt dekorert plass, i masse farger som en gjerne forbinder med karibien.

Onsdag var vi inne i Santo Domingo en tur, hvor vi dro på en kjøpesenter og alle fikk rast litt fra seg. Litt digg å gå rundt i butikker og finne klær som en faktisk kan tenke seg å gå med når en kommer hjem til Norge også. Nå skulle jeg vært sånn trendy mote og fashion blogger hvor jeg hadde tatt bilder av de nye klærne mine i alle mulige vinkler og kalt det dagens outfit eller et annet hipt og kult navn. Too bad at jeg er altfor kjedelig og normal og ikke digger å ta bilder av meg selv mens jeg poser.

Norsk Posé

Poser i parken

Apropos! Folk her nede digger virkelig å bli tatt bilde av. Har gått litt sammen en del Dominikanske jenter som digger å bli tatt bilde av. Samme hva vi skal eller hvor vi er er det livsviktig at vi tar utallige bilder. Og alle har sin egen posé, som gjør at de ser like ut på alle bilder. Når de alle kom hjem til oss i pysjen her en kveld for å spise fantastiske hjemmelagde norsk/canadiske hamburgere fant vi ut at nok var

nok. Da skulle de lære seg hvordan vi vanligvis poser(ikke bæreposer) i Norge.

Sporet litt av der, og glemte helt å fortelle grunne til at vi dro til SD. Vi spiste nemlig en veldig god hjemmelaget middag hjemme hos Arelis. Veldig godt å bli servert noe ordentlig hjemmelagd uten at vi har stått og laget det selv. Fikk også snakket en del om de siste 2 mnd vi har igjen her. Forhåpenligvis får vi utrettet noe mer før vi vender nesa nordøstover i begynnelsen av januar.

Ting som facinerer meg

Regn
Først av alt må jeg si at jeg ikke har noen utarbeidet plan ang denne "ting som facinerer meg" serien, det er bare noen temaer som detter ned i hodet på meg. Noen av disse innleggene blir muligens uinteressante for andre enn meg, så nå er dere advart.
Dagens tema; regn altså.

Bonao ligger godt plassert midt på øya om en kun regner med den Dominikanske siden. Det er frodige fjell, eller berg om du vil som omringer hele byen. Disse er dekket av noe jeg vil kvalifisere som regnskog. Ingen skog uten regn, eller noe i den dur. For at denne skogen skal kunne leve og ikke minst leve opp til tittelen må det regne mye, og det gjør det.

En typisk dag i Bonao begynner med strålende sol, varmt, fuglekvitter og alt det fine som hører sommeren til. Det holder seg slik som regel frem til 15 tiden, da det begynner å komme en del skyer. I 17-18 tiden (som regel) begynner det å regne. Da er det ikke snakk om koselig duskeregn, du hører en durelyd i det fjerne, og lurer på om det kommer lastebiler inn i gaten, men neida. Det er regnet som hamrer ned mot bakken. Jeg liker å kalle det høytrykksspyler regn. Finner egentlig ikke noe bedre ord.
Så det regner store nedbørsmengder i ca 10-20 minutter, før det virkelige høytrykksspyler regnet kommer. En trodde egentlig ikke det kunne regne hardere, før det virkelig setter i. Det kommer så store mengder vann fra himmelen at en nesten lurer på om en virvelvind har sugd opp havet og heller det ned igjen over deg. Dette regnet varer max 5 minutter før det hele stilner av, og solen som regel kommer ut igjen.

Jeg kan telle på en hånd antall ganger det har regnet hele dagen, som del som regel gjør i Norge når det er kjipt vær. Sånn kjipt pissregn hele dagen. Nedbørsmengdene her banker Norge ned i støvlene, også varer det sjelden mer enn 30 minutter! Det er bare evig kjipt å være langt borte fra tak disse 30 minuttene. Synes veldig synd på alle mopedistene og motorsyklistene som er ute og kjører  når dette været begynner. Ikke bare kommer det mye ned vann fra himmelen, men jorden klarer ikke å ta unna vannet for nok når disse nedbørsmengdene kommer, så det blir jo gigantiske elver og innsjøer i gatene. Jeg nekter å tro at en eneste millimeter av deres klesplagg er tørre. Høytrykksspyler over hodet, og flodbølger under setet. Glad vi som regel sitter i bil.

I dag var det visstnok en tropisk storm som feide innover Bonao, så da var det flere slike 30 minutters bolker med den regnprossessen som jeg beskrev over. Jeg har aldri sett så mye vann i gatene noe annet sted, annet enn på TV i flomkatastrofer. Enkelte steder gikk vannet opp på husveggen, og lå som en sjø over hele veien og fortauene og opp på husveggen på motsatt side av gaten. Det var altså ingen steder en kunne gå tørrskodd.
Det skulle visstnok regne i morgen og, håper det er feil! Selvom det er facinerende med regn, liker jeg bedre når det kommer som en gang i blant som en hyggelig overraskelse, enn at det er hele tiden. Hva har jeg lært? Hverken Bonao eller Bergen er steder jeg kan tenke meg å bo. Og forsåvidt andre steder det regner mye.

Sivilisasjonsflukt

En stund siden jeg har skrevet noe her, rett og slett fordi jeg har hatt ferie fra sivilisasjonen, mens min kjære Mac ble hjemme.

Nå har jeg nettopp kommet inn døra etter første treningsøkt på ganske lenge, og det i grevens tid da det er høytrykksspyler regn utenfor. Ganske facinerende. Har egentlig lyst til å fortelle mye om regnet her nede, men tror jeg skal spare et eget innlegg til det. En del andre ting jeg har lyst til å fortelle om først.

Sprek, norsk ungdom

Sist jeg skrev satt vi inne med streik og husarrest, det varte heldigvis bare to dager. Istedenfor å sitte inne hele den andre dagen, dro jeg, Joakim og Lasse på en gåtur i noen av fjellområdene rundt Bonao. Var faktisk oppe i Blanco som jeg har nevnt noen ganger tidligere. Vi var utstyrt med vannflasker, kjeks, solkrem og myggspray og la ut på "killer trail", som det så fint het. Vi overlevde alle mann, så navnet levde ikke helt opp til forventningene. Det var derimot fantastisk flott natur der vi gikk mellom elver, frukttrær, fossefall, kaffebønder, nedoverbakker, oppoverbakker, bortover, nedover, oppover osv.. Turen skulle egentlig ta 6-8 timer, men spreke som vi var gikk vi betraktelig fortere, med en lang badepause i en av elvene. Veldig flott dag som ble avsluttet med en hjemmelaget middag, hvor hovedretten var en av hønene som løp rundt glad og fornøyd utenfor, da vi startet turen vår. Som de sier i Løvenes Konge: Livets sirkel.

Galla med Rafael og Arelis

Dagen etter bar det tilbake til Santo Domingo hvor vi skulle på en prisutdeling for solidariske organisasjoner. Arrangøren bak det hele var ironisk nok Brugal, den ledende romprodusenten på Dominikanske. Årlig deler de ut priser til folk, organisasjoner eller andre som gjør noe bemerkelsesverdig for landet. Jordbærprosjektet i Los Dajaos som jeg har skrevet om tidligere, vant en av 5 priser, med flere hundre nominerte. Gøy. Vi 4 følte oss noe malplasserte med mange viktige mennesker, overdådige buffeter, kelnere i smokinger og fri flyt av rom. Vi visste ikke helt hvem vi skulle mingle med eller hvordan, så vi holdt oss til hverandre. :)

Sam og Joakim dro tilbake til Bonao dagen etter, mens jeg og Lasse dro opp til Samana, en halvøy som stikker ut nord i landet. Ble rundlurt av noen motorsykkeltaxier som på død og liv skulle kjøre oss og bagasjen vår over fjellet til Las Terrenas på noen skranglete motorsykler og enda dårligere vei. Vi ville overleve, så vi overbetalte en mann som hevdet han var taxi til å kjøre oss. Godt var det, da han fortalte at veiene var livsfarlige og at to dager før hadde en småbarnsmor dødd da hun kjørte moped.

Las Terrenas

Las Terrenas var et veldig fint og koselig lite sted med fantastiske strender. Hadde noen veldig avslappende dager med god mat, strandliv med en god bok, snorkling og litt volleyball.

Etter noen dager der dro vi ut helt til tuppen på halvøya til Las Galeras som var et enda mindre sted, og med enda finere strender. Vi dro ut på en båttur hvor jeg fikk dykket litt. Dykket på et vrak som første dykk og på et korallrev på andre dykket. Sikten var desverre ganske dårlig, så hverken jeg, eller Lasse som lå i overflaten og snorklet så særlig mye.

Playa Rincon

I Las Galeras dro vi også til Playa Rincon som omtales som en av topp 10 strender i Karbien, og hvor de fleste av postkortbildene i landet taes. Utrolig fin var den uansett. Da vi var de eneste på vårt hotell og nesten de eneste i hele byen, dro vi videre til Cabarete onsdag i sist uke.

Cabarete er ganske mye mer turistifisert enn Samana, men etter noen dager uten nesten noen andre mennesker var det godt å henge litt med flere mennesker. Møtte faktisk Veronica som jeg gikk på vgs med, som var der med kjæresten sin. Ellers hadde vi en windsurfing instruktør som skulle prøve å lære meg. Lasse suste avgårde med engang, mens jeg lå for det meste i vannet, fikk bommen i hodet, svelget bøttevis med saltvann og lå og bannet for meg selv. Som toppen av det hele ser jeg instruktøren fyke forbi mens hun faktisk turner på seilbrettet. Snakk om å gni det inn!

Lunsj på stranden i Cabarete

Det ble med denne ene dagen, fikk tilbake selvfølelsen da vi neste morgen dro ut og surfet. Veldig digg da jeg ikke har surfet på lenge, og at jeg fikk den første bølgen jeg prøvde på! Sam og Joakim kom til lunsj, så hadde jeg kitetimer etter lunsj. Svelgte litt vann i begynnelsen, men kom meg etterhvert faktisk opp på brettet! Utrolig god følelse!

Var ute en tur på kvelden sammen en stor gjeng fra hostellet vi bodde på.

Hadde kitetimer dagen etter og, men vinden var ikke så bra, så det var ganske vanskelig.

Veldig trivelig å slække litt alle fire, nyte strandliv og bading i sjøen før vi dro tilbake til Bonao på Søndag.

I går, mandag var vi på det bakeriet jeg har nevnt tidligere, hvor arbeidet endelig hadde kommet i gang. Veldig gøy å se hvor forandret det kunne bli! På kvelden spiste vi middag med Presidenten og flesteparten av lederne i hele Xtrata. Så for meg at det kunne bli veldig stivt og formelt, men det var heldigvis ganske avslappet stemning.

I dag kjørte jeg og Lasse til Santo Domingo da han skulle tilbake til Norge. Vi kunne virkelig ikke hatt mer uflaks da taxien vi kjørte først klarte å punktere. Litt stresset kikket vi på klokken mens sjåføren skiftet dekket. Da i endelig skulle kjøre videre ville ikke bilen starte, så sjåføren gikk frem og tilbake og plundret i motoren i lang tid før vi endelig kom oss avgårde. Ble ståene i nær stillestående kø en stund, men kom heldigvis frem. Med nokså liten margin, men wth, vi kom frem.

Jeg kjørte tilbake samme vei jeg kom, heldigvis uten uhell.

Da det var en nydelig og varm dag dro vi tre her i huset opp til en av elvene med Badui, hvor vi grillet, badet og slappet av i solen. Grei avslutning på en stressende dag.

Elv i solnedgang

Husarrest

Fort Ozama, valp og høne

Tiden flyr her nede! I dag er egentlig første dagen på lenge som vi ikke har gjort noe. Det er en stor streik i Bonao i dag, hvor de brenner bildekk i gatene, kaster stein og oppfører seg helt bananas. Av sikkerhetsmessige grunner har vi fått forbud om å bevege oss noe sted, så vi sitter altså med husarrest. Litt gøy å være Ann San Suu Kyi for en dag. Er heldigvis fint vær, så vi har stort sett sittet i hagen og lest bok.
Etter en liten oppdagelsesferd oppdaget vi at det er frukter på nesten alle trærne våre nå! Har altså stjernefrukt, lime, noe vi tror er appelsin og toppen av lykke; Avocado!! Gikk også på en god gammeldags slang i naboens hage, og plukket med oss en banan.

Finstas på plass

Jeg fikk hentet Lasse på flyplassen, og vi bodde på det samme fine hotellet som jeg bodde på når jeg først kom i 2 netter. Første dagen gikk vi bare rundt og kikket på ting, da hotellet var lokalisert i gamle delen av byen, lå det meste av sights rett ved hotellet. Spiste på en koselig restaurant på kvelden, rent bortsett fra at Lasse var noe jetlagged og nærmest sovnet ved bordet, var det veldig hyggelig. :)

Fundasjonens ansatte

Torsdag var vi på shopping, da det ventet en fancy happening med fundasjonen på kvelden, måtte en finpusse litt på antrekket. Anledningen var fundasjonens 20 års jubileum, så mange viktige personer var tilstede og sippet til vinglasset mens de fortærte ost og kjeks. Var hyggelig å treffe igjen mange av de vi har blitt kjent med i den perioden vi har vært her. Etter noen timer og mange taler, dro vi unge, vakre ned til byen for å se hva Santo Domingo hadde å by på. Da vi gikk gjennom en noe mørk og stille gate ble vi ropt på av en mann, som sto utenfor noen mørke dører uten noen som helst form for skilt, men med høy musikk fra innsiden. Vi gikk inn, og det viste seg å være et hemmelig utested for unge, rike og sofistikerte. Dette fikk vi bekreftet da vi spurte dørvakten på vei ut. Prisnivået var nesten som det norske, så vi gikk raskt videre. Når en andre steder kan få en jumbo-øl til 14 kr, gidder en ikke plutselig betale 20 for en knøttliten!

Joakim og kakene foreviges av ivrig fotograf

Tilbake i Bonao igjen lagde vi noen familiemiddager igjen, og spilte kort eller raffle til langt på kveld. Lørdag dro vi opp til Blanco igjen hvor barna skulle ha en avslutning for prosjektet, da de blir tatt ut av skole for å være med foreldrene å sanke inn kaffe. Turen opp var noe interessant da vi satt sammenpresset 4 stk bak og 2 foran og 2 gigantiske kaker på fanget. Det må legges til at Blanco er en fjell landsby, med ekstremt dårlig og humpete vei enkelte partier. Vi kom frem i live og barna var i ekstase over kakene. Vi storkoste oss og lekte ballongleken, stolleken og stiv heks! Fantastisk gøy! Som seg hør og bør på dominikanske republikk var levende musikk og dans en del av pakka!

Stiv heks i full aksjon

 På kvelden dro vi ut på byen en tur sammen med Diana og Christy. Trivelig, men orket ikke være der så lenge. Begynner å dreisen på merengue og bachata nå, veldig gøy å danse her. Rent sett bort i fra alle guttene som mener du tilhører de bare du ser på de. Slitsomt!

Fossen

Noe luguber hengebro med avknekte planker

Mens de andre lå trøtte og bakfulle dagen derpå, trakk jeg og Lasse på oss joggeskoene og en tursekk og  kom oss ut i skog og mark, som den sunne, norske ungdommen vi er! Fikk med oss en guide som var fra Haiti, som kunne litt om de ulike plantene vi gikk forbi på vår vei. Han viste oss også en liten gul frukt som han ikke ante hva het, men han hadde gått med to amerikanske jenter en gang som hadde spist den. Han fulgte nøye med i 15 minutter for å se om de døde, da de ikke gjorde det, begynte han også å spise den. Vi gikk over den mest skranglete hengebroen jeg har satt i hele mitt liv! Og da vi kom oss inn i jungelen regnet det høytrykksspyler regn. Kom frem til en foss, solen tittet frem og vi tok oss et velfortjent bad!

I går dro vi opp til Santiago igjen til kiropraktoren. Fikk handlet litt på et kjøpesenter og spist is. Joakim kom opp på ettermiddagen, handlet litt på matbutikken der, da vår kjære super-max i Bonao, har et heller dårlig utvalg. Frukt og feta ost er brått blitt fjerne luksusvarer!


Og i dag, tja.. Husarrest som preges av avslappning, klesvask og spising. Kan ikke klage, men håper virkelig vi kan bevege oss utenfor huset i morgen. Telefonen vår virker ikke, og vi har ikke igjen mer gass til komfyren. Blir spennende å se hvordan vi løser middagen i dag. Frister lite med tørt brød!

Familiebilde på fancy sofistikert utested

Litt jobb, noen venner, mer opplevelser og mye glede!

I skrivende stund befinner jeg meg alene på et hotellrom i Santo Domingo. Kan ikke huske sist jeg var alene, annet enn på rommet mitt. Så det er egentlig litt deilig. Ikke misforstå, jeg trives veldig godt i vårt kjære hus, men deilig og kun tenke på seg selv. :)

Sist uke hadde vi noen møter for å få igang noen ordentlige prosjekter. Vi har fremdeles reist rundt og sett på ulike prosjekter, flott nok det, men savner å ha faktiske arbeidsoppgaver som vi kan styre litt selv. Ikke måtte være avhengig av å bli med noen rundt. Vi har noe spennende på gang, men vil ikke utfordre skjebnen å fortelle hva de er, før vi faktisk har begynt med de, og VET at det blir noe av. Har forstått at det er enklest slik med karibisk kultur. En planlegger ikke så mye, ser heller bare hva som skjer.

Ellers har vi forøvrig funnet ut at det finnes en kino i Bonao!! Hvilken luksus! Det er ganske nybygget og har to kinosaler med minusgrader. Slettes ikke løgn, men bittelitt overdrevet. Kanskje det var 10 grader der inne. Det er litt av en kontrast fra de 30 gradene som er ute. Til tross for at jeg fulgte dominikansk kleskode og gikk med bukse, frøs jeg mer enn hva jeg gjør en kald vinterdag i Norge. Det gjør en spennende film ganske uutholdelig. <--Usikker på om det skrives sånn, ser rart ut med to u'er etterhverandre. Men uansett, dersom vi tar på oss alle klærne vi har, kan vi altså nyte Bonaos kulturliv! Hurra!

Forøvrig kan jeg meddele at jeg har funnet meg en kiropraktor som knekker litt på meg noen ganger i uken. Vi møtte tilfeldigvis 2 kiropraktorer på hostellet vi bodde på i Cabarete, som knakk litt på meg der, og vips så drar vi til Santiago i en gua gua for å flytte på ryggraden vår.
Ok, kan egentlig ikke gå videre uten å utdype hva en gua gua er. Her på Dommern(og Cuba ihvertfall) kaller man busser for dette ordet. Det er på mange måter som en buss, men er mer som en felles betegnelse for transportmidler som transporterer flere mennesker. Opp til 8 er, som jeg har skrevet om tidligere, en concho. Flere enn dette kvalifiseres som guagua. Den har ofte heller ikke designerte stoppesteder, men folk roper ut når de vil av. Deretter stopper den gjerne midt i motorveien og slipper av folk. Den vi tar er egentlig en caravell, eller lignende størrelse, men det er ingen problem å laste opp 20 mennesker i denne. På tre-manns seter, stuer vi inn 4 stk + barn. Null problem. Så der sitter vi da, i litt over en time som sardiner og gleder oss som unger til å komme frem for å dytte ryggraden på plass. Eneste som er kjipt, er at det blir nesten like ille på vei tilbake.

Filmtid i Blanco Foto:Edison

På fredag var vi igjen kulturelle og dro med Diana og ei venninne av hun på konsert i byen. El vakero entret for første gang Bonao, og dette måtte vi få med oss. Hadde et vip bord omtrent på scenen som kom med en flaske vodka. God stemning. Snakket med noen av musikerne etter konserten, og de inviterte meg og Samantha med til Santo Domingo. Vi takket høflig nei.

Min gode venn Edison med tegningen

Lørdag var vi noe trøtte, men det snudde fort da vi kom opp til Blanco, hvor vi skulle være med rundt 80 barn å male, tegne, synge, leke, spille ball osv! Var veldig god stemning, masse smil, glede, latter og moro. Dette er altså barna til noen av de som vi var med på graduation til for noen uker siden. Blanco er en landsby oppi fjellene og mildt sagt i ingenmannsland. Alle produserer kaffe og er usedvanlig glade. Lesbia fortalte meg at da prosjektet startet for 2 år siden, var det noen få unger som kom. Alle var skitne og fulle av lopper og lus. De viste lite initiativ til å gjøre noe som helst og virket triste. Altså stikk motsatt fra hva de er nå!

Fiiiine vovva

Lekte masse og ble bestevenn med en gutt som het Edison. Han gav meg tegningen som han egentlig skulle gi til moren sin, som jeg nå har hengt på veggen på rommet mitt. Fant også en usedvanlig skjønn valp å leke med.

Søndag hadde Sam bursdag, så Candida fra kontoret kom med kake, blomst og sang. Kake til frokost! Det er søndagen sin det! Arelis inviterte oss til Santo Domingo på lunsj, og i bilen på vei ned spilte sjåføren 3 forskjellige bursdagssanger på full guffe. Vel fremme i SD spiste vi på en fantastisk restaurant med Arelis, Rafael og Gaby. Riktig så trivelig. Svingte innom SDs mest fancy kjøpesenter før turen bar til Bonao.

De eldre barna i Blanco maler

Mandag var knekke ryggen dag, og i dag flittig arbeidskvinne med utallige papirer i SD. I morgen skal jeg hente Lasse på flyplassen. Gleder meg til å få besøk!

Ting som facinerer meg

Palmer
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men palmer har alltid fascinert meg. Mulig da de er synonymt med varmt og tropisk. Da jeg tilbake i 2007 bestemte meg for å flytte til Kristiansand for å studere, ble jeg overrasket da studiebrosjyren for byen lokket med palmetrær. Kult tenkte jeg, er det så varmt og deilig der? Skuffelsen var derfor enorm da det viste seg at dette riktignok var palmetrær, men at de stod i en gigantisk blomsterpotte. Hvilken som helst by i hele verden kan ha palmetrær dersom de står i en flyttbar potte. Jeg følte meg mildt sagt lurt. Jeg ble likevel værende i Kristiansand, og trives godt, MEN palmene kan de kutte ut å reklamere for synes jeg.

Min nåværende bopel på denne karibiske øya har skikkelige palmer, og de er overalt. Selv langt oppå fjellet står de og strutter. Da vi satt i bilen som tok oss til og fra Cabarete, hadde jeg god tid til å studere og filosofere over palmer, da de to jeg bor med sov sin søteste søvn.

Palme med antenne

Min første observasjon var at palmene vokser veldig rart. For helt fra de er små, kan du tydelig se at hei, dette skal bli en palme når den blir stor. Det er altså en mini-palme som man finner i utallige husholdninger og kontorbygninger. Den vokser altså ferdig oppe, og stammen blir etterhvert lenger. Da vi kjørte å veien til Cabarete så jeg at nesten alle palmene hadde noen som lignet på en antenne som pekte rett oppover, etter en stund forsto jeg at dette var et nytt palmeblad, som vokste rett opp, men ettersom det blir større, drar tyngdekraften den ned. Det rare var at ALLE palmene hadde antennen på likt. Så nå er tydeligvis "voks ut nytt palmeblad" sesongen. Også "røyter" de bladene nedover. Nye på toppen, gamle blir liggende som slakt langs stammen, før de braser mot bakken. Det lager ganske mye leven. En av palmene i hagen røytet bladene sine, og hørtes ut som et tordensmell. Dagens visdomsord: Stå ikke under en palme som røyter.

Penis palme

Min andre observasjon er hvor uendelig mange palmetyper det finnes! Greit nok at det finnes mange løvtrær også, men de er ikke like kule. En kan ikke plukke bananer eller kokkosnøtter fra ei bjørk. Jeg husker da jeg og Heine reiste jorden rundt var vi et sted i Sør-Amerika eller noe hvor vi så penis palme som hadde røtter som kom ut midt på treet, og gikk ned i jorden. Disse lignet på en penis, der av navnet. Det er altså ikke noe jeg har funnet på selv!

Bananene er borte, vekk med palmen!

Også er det den palmen som gjør mest nytte for mange, bananpalmen. Ihvertfall her på DR er banan i ulike formen en av hovedernæringskildene. Da vi var i Tanzania bodde og jobbet vi på en bondegård og var med å sanket inn bananer. Deretter kappet vi ned hele treet, da det visstnok bare kan bære frukter en gang i livet. Samme praksis gjelder her. Så etter en kapper ned frukten, hugger man ned hele greia, og kapper opp stammen og mater kuene eller noe med det. Men det mest funky, fra stammen som er kuttet ned, vil det vokse opp en ny palme, som igjen vil produsere bananer. Naturens eget gjenbruk!

Trodde jeg hadde flere observasjoner, men dette holder kanskje. Hurra for palmer!