Sivilisasjonsflukt

En stund siden jeg har skrevet noe her, rett og slett fordi jeg har hatt ferie fra sivilisasjonen, mens min kjære Mac ble hjemme.

Nå har jeg nettopp kommet inn døra etter første treningsøkt på ganske lenge, og det i grevens tid da det er høytrykksspyler regn utenfor. Ganske facinerende. Har egentlig lyst til å fortelle mye om regnet her nede, men tror jeg skal spare et eget innlegg til det. En del andre ting jeg har lyst til å fortelle om først.

Sprek, norsk ungdom

Sist jeg skrev satt vi inne med streik og husarrest, det varte heldigvis bare to dager. Istedenfor å sitte inne hele den andre dagen, dro jeg, Joakim og Lasse på en gåtur i noen av fjellområdene rundt Bonao. Var faktisk oppe i Blanco som jeg har nevnt noen ganger tidligere. Vi var utstyrt med vannflasker, kjeks, solkrem og myggspray og la ut på "killer trail", som det så fint het. Vi overlevde alle mann, så navnet levde ikke helt opp til forventningene. Det var derimot fantastisk flott natur der vi gikk mellom elver, frukttrær, fossefall, kaffebønder, nedoverbakker, oppoverbakker, bortover, nedover, oppover osv.. Turen skulle egentlig ta 6-8 timer, men spreke som vi var gikk vi betraktelig fortere, med en lang badepause i en av elvene. Veldig flott dag som ble avsluttet med en hjemmelaget middag, hvor hovedretten var en av hønene som løp rundt glad og fornøyd utenfor, da vi startet turen vår. Som de sier i Løvenes Konge: Livets sirkel.

Galla med Rafael og Arelis

Dagen etter bar det tilbake til Santo Domingo hvor vi skulle på en prisutdeling for solidariske organisasjoner. Arrangøren bak det hele var ironisk nok Brugal, den ledende romprodusenten på Dominikanske. Årlig deler de ut priser til folk, organisasjoner eller andre som gjør noe bemerkelsesverdig for landet. Jordbærprosjektet i Los Dajaos som jeg har skrevet om tidligere, vant en av 5 priser, med flere hundre nominerte. Gøy. Vi 4 følte oss noe malplasserte med mange viktige mennesker, overdådige buffeter, kelnere i smokinger og fri flyt av rom. Vi visste ikke helt hvem vi skulle mingle med eller hvordan, så vi holdt oss til hverandre. :)

Sam og Joakim dro tilbake til Bonao dagen etter, mens jeg og Lasse dro opp til Samana, en halvøy som stikker ut nord i landet. Ble rundlurt av noen motorsykkeltaxier som på død og liv skulle kjøre oss og bagasjen vår over fjellet til Las Terrenas på noen skranglete motorsykler og enda dårligere vei. Vi ville overleve, så vi overbetalte en mann som hevdet han var taxi til å kjøre oss. Godt var det, da han fortalte at veiene var livsfarlige og at to dager før hadde en småbarnsmor dødd da hun kjørte moped.

Las Terrenas

Las Terrenas var et veldig fint og koselig lite sted med fantastiske strender. Hadde noen veldig avslappende dager med god mat, strandliv med en god bok, snorkling og litt volleyball.

Etter noen dager der dro vi ut helt til tuppen på halvøya til Las Galeras som var et enda mindre sted, og med enda finere strender. Vi dro ut på en båttur hvor jeg fikk dykket litt. Dykket på et vrak som første dykk og på et korallrev på andre dykket. Sikten var desverre ganske dårlig, så hverken jeg, eller Lasse som lå i overflaten og snorklet så særlig mye.

Playa Rincon

I Las Galeras dro vi også til Playa Rincon som omtales som en av topp 10 strender i Karbien, og hvor de fleste av postkortbildene i landet taes. Utrolig fin var den uansett. Da vi var de eneste på vårt hotell og nesten de eneste i hele byen, dro vi videre til Cabarete onsdag i sist uke.

Cabarete er ganske mye mer turistifisert enn Samana, men etter noen dager uten nesten noen andre mennesker var det godt å henge litt med flere mennesker. Møtte faktisk Veronica som jeg gikk på vgs med, som var der med kjæresten sin. Ellers hadde vi en windsurfing instruktør som skulle prøve å lære meg. Lasse suste avgårde med engang, mens jeg lå for det meste i vannet, fikk bommen i hodet, svelget bøttevis med saltvann og lå og bannet for meg selv. Som toppen av det hele ser jeg instruktøren fyke forbi mens hun faktisk turner på seilbrettet. Snakk om å gni det inn!

Lunsj på stranden i Cabarete

Det ble med denne ene dagen, fikk tilbake selvfølelsen da vi neste morgen dro ut og surfet. Veldig digg da jeg ikke har surfet på lenge, og at jeg fikk den første bølgen jeg prøvde på! Sam og Joakim kom til lunsj, så hadde jeg kitetimer etter lunsj. Svelgte litt vann i begynnelsen, men kom meg etterhvert faktisk opp på brettet! Utrolig god følelse!

Var ute en tur på kvelden sammen en stor gjeng fra hostellet vi bodde på.

Hadde kitetimer dagen etter og, men vinden var ikke så bra, så det var ganske vanskelig.

Veldig trivelig å slække litt alle fire, nyte strandliv og bading i sjøen før vi dro tilbake til Bonao på Søndag.

I går, mandag var vi på det bakeriet jeg har nevnt tidligere, hvor arbeidet endelig hadde kommet i gang. Veldig gøy å se hvor forandret det kunne bli! På kvelden spiste vi middag med Presidenten og flesteparten av lederne i hele Xtrata. Så for meg at det kunne bli veldig stivt og formelt, men det var heldigvis ganske avslappet stemning.

I dag kjørte jeg og Lasse til Santo Domingo da han skulle tilbake til Norge. Vi kunne virkelig ikke hatt mer uflaks da taxien vi kjørte først klarte å punktere. Litt stresset kikket vi på klokken mens sjåføren skiftet dekket. Da i endelig skulle kjøre videre ville ikke bilen starte, så sjåføren gikk frem og tilbake og plundret i motoren i lang tid før vi endelig kom oss avgårde. Ble ståene i nær stillestående kø en stund, men kom heldigvis frem. Med nokså liten margin, men wth, vi kom frem.

Jeg kjørte tilbake samme vei jeg kom, heldigvis uten uhell.

Da det var en nydelig og varm dag dro vi tre her i huset opp til en av elvene med Badui, hvor vi grillet, badet og slappet av i solen. Grei avslutning på en stressende dag.

Elv i solnedgang

Husarrest

Fort Ozama, valp og høne

Tiden flyr her nede! I dag er egentlig første dagen på lenge som vi ikke har gjort noe. Det er en stor streik i Bonao i dag, hvor de brenner bildekk i gatene, kaster stein og oppfører seg helt bananas. Av sikkerhetsmessige grunner har vi fått forbud om å bevege oss noe sted, så vi sitter altså med husarrest. Litt gøy å være Ann San Suu Kyi for en dag. Er heldigvis fint vær, så vi har stort sett sittet i hagen og lest bok.
Etter en liten oppdagelsesferd oppdaget vi at det er frukter på nesten alle trærne våre nå! Har altså stjernefrukt, lime, noe vi tror er appelsin og toppen av lykke; Avocado!! Gikk også på en god gammeldags slang i naboens hage, og plukket med oss en banan.

Finstas på plass

Jeg fikk hentet Lasse på flyplassen, og vi bodde på det samme fine hotellet som jeg bodde på når jeg først kom i 2 netter. Første dagen gikk vi bare rundt og kikket på ting, da hotellet var lokalisert i gamle delen av byen, lå det meste av sights rett ved hotellet. Spiste på en koselig restaurant på kvelden, rent bortsett fra at Lasse var noe jetlagged og nærmest sovnet ved bordet, var det veldig hyggelig. :)

Fundasjonens ansatte

Torsdag var vi på shopping, da det ventet en fancy happening med fundasjonen på kvelden, måtte en finpusse litt på antrekket. Anledningen var fundasjonens 20 års jubileum, så mange viktige personer var tilstede og sippet til vinglasset mens de fortærte ost og kjeks. Var hyggelig å treffe igjen mange av de vi har blitt kjent med i den perioden vi har vært her. Etter noen timer og mange taler, dro vi unge, vakre ned til byen for å se hva Santo Domingo hadde å by på. Da vi gikk gjennom en noe mørk og stille gate ble vi ropt på av en mann, som sto utenfor noen mørke dører uten noen som helst form for skilt, men med høy musikk fra innsiden. Vi gikk inn, og det viste seg å være et hemmelig utested for unge, rike og sofistikerte. Dette fikk vi bekreftet da vi spurte dørvakten på vei ut. Prisnivået var nesten som det norske, så vi gikk raskt videre. Når en andre steder kan få en jumbo-øl til 14 kr, gidder en ikke plutselig betale 20 for en knøttliten!

Joakim og kakene foreviges av ivrig fotograf

Tilbake i Bonao igjen lagde vi noen familiemiddager igjen, og spilte kort eller raffle til langt på kveld. Lørdag dro vi opp til Blanco igjen hvor barna skulle ha en avslutning for prosjektet, da de blir tatt ut av skole for å være med foreldrene å sanke inn kaffe. Turen opp var noe interessant da vi satt sammenpresset 4 stk bak og 2 foran og 2 gigantiske kaker på fanget. Det må legges til at Blanco er en fjell landsby, med ekstremt dårlig og humpete vei enkelte partier. Vi kom frem i live og barna var i ekstase over kakene. Vi storkoste oss og lekte ballongleken, stolleken og stiv heks! Fantastisk gøy! Som seg hør og bør på dominikanske republikk var levende musikk og dans en del av pakka!

Stiv heks i full aksjon

 På kvelden dro vi ut på byen en tur sammen med Diana og Christy. Trivelig, men orket ikke være der så lenge. Begynner å dreisen på merengue og bachata nå, veldig gøy å danse her. Rent sett bort i fra alle guttene som mener du tilhører de bare du ser på de. Slitsomt!

Fossen

Noe luguber hengebro med avknekte planker

Mens de andre lå trøtte og bakfulle dagen derpå, trakk jeg og Lasse på oss joggeskoene og en tursekk og  kom oss ut i skog og mark, som den sunne, norske ungdommen vi er! Fikk med oss en guide som var fra Haiti, som kunne litt om de ulike plantene vi gikk forbi på vår vei. Han viste oss også en liten gul frukt som han ikke ante hva het, men han hadde gått med to amerikanske jenter en gang som hadde spist den. Han fulgte nøye med i 15 minutter for å se om de døde, da de ikke gjorde det, begynte han også å spise den. Vi gikk over den mest skranglete hengebroen jeg har satt i hele mitt liv! Og da vi kom oss inn i jungelen regnet det høytrykksspyler regn. Kom frem til en foss, solen tittet frem og vi tok oss et velfortjent bad!

I går dro vi opp til Santiago igjen til kiropraktoren. Fikk handlet litt på et kjøpesenter og spist is. Joakim kom opp på ettermiddagen, handlet litt på matbutikken der, da vår kjære super-max i Bonao, har et heller dårlig utvalg. Frukt og feta ost er brått blitt fjerne luksusvarer!


Og i dag, tja.. Husarrest som preges av avslappning, klesvask og spising. Kan ikke klage, men håper virkelig vi kan bevege oss utenfor huset i morgen. Telefonen vår virker ikke, og vi har ikke igjen mer gass til komfyren. Blir spennende å se hvordan vi løser middagen i dag. Frister lite med tørt brød!

Familiebilde på fancy sofistikert utested

Litt jobb, noen venner, mer opplevelser og mye glede!

I skrivende stund befinner jeg meg alene på et hotellrom i Santo Domingo. Kan ikke huske sist jeg var alene, annet enn på rommet mitt. Så det er egentlig litt deilig. Ikke misforstå, jeg trives veldig godt i vårt kjære hus, men deilig og kun tenke på seg selv. :)

Sist uke hadde vi noen møter for å få igang noen ordentlige prosjekter. Vi har fremdeles reist rundt og sett på ulike prosjekter, flott nok det, men savner å ha faktiske arbeidsoppgaver som vi kan styre litt selv. Ikke måtte være avhengig av å bli med noen rundt. Vi har noe spennende på gang, men vil ikke utfordre skjebnen å fortelle hva de er, før vi faktisk har begynt med de, og VET at det blir noe av. Har forstått at det er enklest slik med karibisk kultur. En planlegger ikke så mye, ser heller bare hva som skjer.

Ellers har vi forøvrig funnet ut at det finnes en kino i Bonao!! Hvilken luksus! Det er ganske nybygget og har to kinosaler med minusgrader. Slettes ikke løgn, men bittelitt overdrevet. Kanskje det var 10 grader der inne. Det er litt av en kontrast fra de 30 gradene som er ute. Til tross for at jeg fulgte dominikansk kleskode og gikk med bukse, frøs jeg mer enn hva jeg gjør en kald vinterdag i Norge. Det gjør en spennende film ganske uutholdelig. <--Usikker på om det skrives sånn, ser rart ut med to u'er etterhverandre. Men uansett, dersom vi tar på oss alle klærne vi har, kan vi altså nyte Bonaos kulturliv! Hurra!

Forøvrig kan jeg meddele at jeg har funnet meg en kiropraktor som knekker litt på meg noen ganger i uken. Vi møtte tilfeldigvis 2 kiropraktorer på hostellet vi bodde på i Cabarete, som knakk litt på meg der, og vips så drar vi til Santiago i en gua gua for å flytte på ryggraden vår.
Ok, kan egentlig ikke gå videre uten å utdype hva en gua gua er. Her på Dommern(og Cuba ihvertfall) kaller man busser for dette ordet. Det er på mange måter som en buss, men er mer som en felles betegnelse for transportmidler som transporterer flere mennesker. Opp til 8 er, som jeg har skrevet om tidligere, en concho. Flere enn dette kvalifiseres som guagua. Den har ofte heller ikke designerte stoppesteder, men folk roper ut når de vil av. Deretter stopper den gjerne midt i motorveien og slipper av folk. Den vi tar er egentlig en caravell, eller lignende størrelse, men det er ingen problem å laste opp 20 mennesker i denne. På tre-manns seter, stuer vi inn 4 stk + barn. Null problem. Så der sitter vi da, i litt over en time som sardiner og gleder oss som unger til å komme frem for å dytte ryggraden på plass. Eneste som er kjipt, er at det blir nesten like ille på vei tilbake.

Filmtid i Blanco Foto:Edison

På fredag var vi igjen kulturelle og dro med Diana og ei venninne av hun på konsert i byen. El vakero entret for første gang Bonao, og dette måtte vi få med oss. Hadde et vip bord omtrent på scenen som kom med en flaske vodka. God stemning. Snakket med noen av musikerne etter konserten, og de inviterte meg og Samantha med til Santo Domingo. Vi takket høflig nei.

Min gode venn Edison med tegningen

Lørdag var vi noe trøtte, men det snudde fort da vi kom opp til Blanco, hvor vi skulle være med rundt 80 barn å male, tegne, synge, leke, spille ball osv! Var veldig god stemning, masse smil, glede, latter og moro. Dette er altså barna til noen av de som vi var med på graduation til for noen uker siden. Blanco er en landsby oppi fjellene og mildt sagt i ingenmannsland. Alle produserer kaffe og er usedvanlig glade. Lesbia fortalte meg at da prosjektet startet for 2 år siden, var det noen få unger som kom. Alle var skitne og fulle av lopper og lus. De viste lite initiativ til å gjøre noe som helst og virket triste. Altså stikk motsatt fra hva de er nå!

Fiiiine vovva

Lekte masse og ble bestevenn med en gutt som het Edison. Han gav meg tegningen som han egentlig skulle gi til moren sin, som jeg nå har hengt på veggen på rommet mitt. Fant også en usedvanlig skjønn valp å leke med.

Søndag hadde Sam bursdag, så Candida fra kontoret kom med kake, blomst og sang. Kake til frokost! Det er søndagen sin det! Arelis inviterte oss til Santo Domingo på lunsj, og i bilen på vei ned spilte sjåføren 3 forskjellige bursdagssanger på full guffe. Vel fremme i SD spiste vi på en fantastisk restaurant med Arelis, Rafael og Gaby. Riktig så trivelig. Svingte innom SDs mest fancy kjøpesenter før turen bar til Bonao.

De eldre barna i Blanco maler

Mandag var knekke ryggen dag, og i dag flittig arbeidskvinne med utallige papirer i SD. I morgen skal jeg hente Lasse på flyplassen. Gleder meg til å få besøk!

Ting som facinerer meg

Palmer
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men palmer har alltid fascinert meg. Mulig da de er synonymt med varmt og tropisk. Da jeg tilbake i 2007 bestemte meg for å flytte til Kristiansand for å studere, ble jeg overrasket da studiebrosjyren for byen lokket med palmetrær. Kult tenkte jeg, er det så varmt og deilig der? Skuffelsen var derfor enorm da det viste seg at dette riktignok var palmetrær, men at de stod i en gigantisk blomsterpotte. Hvilken som helst by i hele verden kan ha palmetrær dersom de står i en flyttbar potte. Jeg følte meg mildt sagt lurt. Jeg ble likevel værende i Kristiansand, og trives godt, MEN palmene kan de kutte ut å reklamere for synes jeg.

Min nåværende bopel på denne karibiske øya har skikkelige palmer, og de er overalt. Selv langt oppå fjellet står de og strutter. Da vi satt i bilen som tok oss til og fra Cabarete, hadde jeg god tid til å studere og filosofere over palmer, da de to jeg bor med sov sin søteste søvn.

Palme med antenne

Min første observasjon var at palmene vokser veldig rart. For helt fra de er små, kan du tydelig se at hei, dette skal bli en palme når den blir stor. Det er altså en mini-palme som man finner i utallige husholdninger og kontorbygninger. Den vokser altså ferdig oppe, og stammen blir etterhvert lenger. Da vi kjørte å veien til Cabarete så jeg at nesten alle palmene hadde noen som lignet på en antenne som pekte rett oppover, etter en stund forsto jeg at dette var et nytt palmeblad, som vokste rett opp, men ettersom det blir større, drar tyngdekraften den ned. Det rare var at ALLE palmene hadde antennen på likt. Så nå er tydeligvis "voks ut nytt palmeblad" sesongen. Også "røyter" de bladene nedover. Nye på toppen, gamle blir liggende som slakt langs stammen, før de braser mot bakken. Det lager ganske mye leven. En av palmene i hagen røytet bladene sine, og hørtes ut som et tordensmell. Dagens visdomsord: Stå ikke under en palme som røyter.

Penis palme

Min andre observasjon er hvor uendelig mange palmetyper det finnes! Greit nok at det finnes mange løvtrær også, men de er ikke like kule. En kan ikke plukke bananer eller kokkosnøtter fra ei bjørk. Jeg husker da jeg og Heine reiste jorden rundt var vi et sted i Sør-Amerika eller noe hvor vi så penis palme som hadde røtter som kom ut midt på treet, og gikk ned i jorden. Disse lignet på en penis, der av navnet. Det er altså ikke noe jeg har funnet på selv!

Bananene er borte, vekk med palmen!

Også er det den palmen som gjør mest nytte for mange, bananpalmen. Ihvertfall her på DR er banan i ulike formen en av hovedernæringskildene. Da vi var i Tanzania bodde og jobbet vi på en bondegård og var med å sanket inn bananer. Deretter kappet vi ned hele treet, da det visstnok bare kan bære frukter en gang i livet. Samme praksis gjelder her. Så etter en kapper ned frukten, hugger man ned hele greia, og kapper opp stammen og mater kuene eller noe med det. Men det mest funky, fra stammen som er kuttet ned, vil det vokse opp en ny palme, som igjen vil produsere bananer. Naturens eget gjenbruk!

Trodde jeg hadde flere observasjoner, men dette holder kanskje. Hurra for palmer!