All good things have an end

Da sitter jeg faktisk på flyplassen, og venter på at flyet skal føre meg tilbake til kulde, snø, slaps og frost. Jeg sitter i singlet, men har bitt i meg det sure eplet og kastet flip flopene og tatt på meg langbukse og sokker. Har svirret mye forskjelling informajson i de utallige nettavisene de siste dagene om snøkaoset hor har herjet i europa. Var, eller er fremdeles redd for at jeg ikke skal komme meg hjem til Norge i morgen kveld som det står på billetten min at jeg skal. I skrivende stund sitter jeg faktisk i Admirals Club lounge og har fått to kuponger på gratis drikke. Er ganske sweet med gratis internett, gratis kaker(!) og luksus. Alt dette fordi flyet mitt til Paris var 3 timer forsinket og jeg har fancy billetter. Fikk tilogmed gå forbi hele den lange køen med "vanlige" mennesker og gå rett til check in. Ja, det er kvalmt, men jeg nyter det da dette mest sannsynlig er første og siste gang jeg har sjansen til det.

I Chavon

Den siste uken på Dominikanske fløy forbi! Etter vi kom hjem fra Cabarete sto vi tidlig opp mandags morgen og kjørte ut til La Romana som ligger øst på øya. Der kjørte vi inn i et gigantisk inngjerdet område med høye gjerder og flere sikkerhetsvakter enn på en Lady Gaga konsert. Dette stedet het Casa de Campo og er for the rich and famous. Vi dro til et sted inni dette hele området som het Chavon, som var en liten landsby som kunne vært tatt ut fra et eventyr eller et postkort. Gatene var i brostein, alle husene var laget av stein og det var torg, kirke, museumer, et amfi theater, en kunstskole og mange forskjellige barer, restauranter og cafeer. Det lå oppe på noen knauser, om en kan kalle det for det, og det var utrolig utsikt over en elv, jorder og en golfbane. Magisk! Vi fikk en omvisning over det hele før vi dro ned til marinaen hvor vi hadde lunsj. Langs bryggene lå det utallige luksus yachter som jeg knapt kan beskrive med ord. Var ganske spektakulært, og folk som Julio Iglesias og andre famositeter hadde visstnok en av sine mange residenser der.
Enda mer spektakluært og ikke minst tankevekkene var det å kjøre ut fra området og 5 minutter ned veien og se hvilke falleferdige trerønner en altfor stor prosentdel av befolkningen faktisk bor i. Verdien av en eneste av de yachtene kunne sponset en vanlig dominikansk familie i minst fire generasjoner. Kvalmt!

Tirsdag jobbet vi iherdig for å få ferdig julegaven til Arelis som besto av et hjemmelaget fotoalbum med de beste bildene og minnene vi har fra oppholdet vårt. På kvelden var jeg og Sam hos spansklærer Jenny og fikk servert deilig mat og drikke og så på hvordan mannen hadde hengt opp julelys alle mulig tenkelige steder i, utenfor og rundt i huset. Han var som et lite barn når han fortalte om alle lysene. Veldig trivelig.

Julebord!

Onsdag var det julefest eller julebord for alle lærerne i Bonao og bygdene rundt. Var ganske likt tradisjonelle norske julebord, med mye drikke, dans, sang og god mat, men med den store forskjellen at dette startet kl 12 og var ferdig kl 18. Litt merkelig å se godfulle lærere i 50 årene svinge jeg rundt godt bedugget kl 14. De hadde også en dansekonkurranse hvor jeg fikk være med som dommer. Stor stas. I tillegg til gratis mat og drikke for 1000 pers, klinket fundasjonen til og loddet ut flere flatskjermstv'er, kjøleskap, vaskemaskiner osv. Vi kvelden klunket vi til og lagde tradisjonell kjøttkakemiddag med ertestuing. Ble så som så, men et godt forsøk.

Ingen kommentar

Neste morgen ble jeg med Sam til en av skolene hun hadde jobbet på for å ta bilder. Alle barna var i stor ekstase da de så kameraet og alle ville bli tatt bilde av. Jeg måtte være kjipesen og si nei til de fleste. Etter lunsj gikk vi til beauty salongen læreren Sam har samarbeidet med jobber på i tillegg til å være lærer. Det var litt av en prosess kan jeg fortelle. Det hele begynte med at jeg fikk den mest hardhendte hårvasken jeg noensinne har vært borti. Deretter klippet de håret mitt, og gjorde nesten alt jeg sa de ikke skulle gjøre. Har nesten pannelugg! Så fikk jeg hårruller over hele hodet og de satt meg inn i en som tørkemaskin, eller en stekeovn om du vil, mens de fikset neglene mine. Nevte jeg at jeg satt i en stekeovn! Klarte ikke å sitte stille da det kjentes ut som de skulle svi av håret mitt. det førte til at jeg ødela neglelakken som de prøvde å ta på med 3-4 ganger. Så var det å hårføne håret mitt. Hadde tidenes 80-talls volum gående en stund der. Da det regnet ute festet de håret mitt tett inntill hodet med spenner og knyttet på et skaut, Jeg så rett og slett ut som en kreftpasient. Som om ikke det var nok, da jeg kom hjem og tok av skautet, så jeg at jeg faktisk hadde brannsår i panna. Jeez.

Musikerne i aksjon

På kvelden var vi hos Elizabeth på middag. De hadde noen kamerater som spilte gitar og sang. Veldig trivelig og en hyggelig avslutning med alle de. Nydelig mat og god stemning.

Fredag var det julefest for alle lærerne i La Vega, og nesten nøyaktig samme procedyre som i Bonao. Gikk litt roligere for seg eneste. Vi skylte på at vi måtte hjem og pakke, og dro hjem litt tidligere. Hadde avslutningsmiddag med Badui og Vladimir på kvelden på El tipico.
Tidlig opp lørdag mogen og kjørte med Sam til Santiago hvor hun skulle ta fly til Canada. Helt merkelig å se hun dra. har fremdeles ikke skjønt at hun er borte og at jeg ikke vet når jeg ser hun igjen. Jeg og Joakim tok oss en runde golf, før vi også pakket oss ut av huset og dro til Santo Domingo. Tilbragte dagen i gamle delen av byen.

Siste middag med Arelis og Rafael

Var deilig å ha noen dager i sivilisasjonen i en by med flere muligheter de siste dagene. Følte virkelig at vi hadde litt ferie uten at vi hadde noen prosjekter eller rapporter som hang over oss. Fikk handlet noen julegaver til oss selv og andre, spist noen deilige middager og lunsjer og sagt hade til mange av de som har gjort dette oppholdet så fantastisk som det har vært. Det er med litt tungt hjerte jeg setter meg på flyet om en snau time og forlater denne øya som jeg har lært å kjenne, både på godt og vondt de siste mnd. Tidenes klisjeavslutning, men akk. Det er ikke lett å unngå mer jeg ser på et overfylt falskt juletre og drikker whisky med cola. Takk!

Siste strandtur

Nyter siste helgen sammen

Da er klærne kastet i vaskemaskinen og mesteparten av sanden skyllet ut av håret. Da dette var siste helg hvor vår familie på 3 er samlet, dro vi likegodt til standa en siste gang. Litt nedtur at været ikke var helt på topp, med en del skyer og litt regn. Det var selvfølgelig ingen hindring for oss da vi hang på stranda likevel og lekte i bølgene og hadde konkurranser på stranda. Hoppe lengst, tresteg, palmeklatring m.m var noen av de utvalgte grenene denne lørdagen. Det var heller ingen vind, så ble ingen kitetime på meg. Akk.. Det gjorde vondt å ikke kunne bruke penger på noen sportsaktiviteter, så jeg dro ut å dykket litt faktisk.

Sportsgren 3, palmeklatring

Var digg da jeg ikke har dykket på nesten 2 mnd. Det var desverre ikke spektakulært nå heller, med noe dårlig sikt og labert med fiskeliv. Det var i hvertfall varmere i vannet enn hva jeg vil oppleve på en lang stund fremover. Ikke så galt at det ikke er godt for noe.
Vi storkoste oss alle tre med god mat, gode historier og mye latter. Fin helg!

Ellers er vi ganske opptatte om dagen. Det er mye som skal ordnes før vi åker hem om en ukes tid. Sist uke reiste vi litt rundt på landsbygden med et spørreskjema om drivhusene deres som de har fått støttet fra fundasjonen. Vi dro tilbake til en av skolene og hadde gym for en del av klassene. Den ene av gruppene var helt forferdelig og mange som slåss, bråka og nektet å gjøre som vi sa. Et slit!
Jeg dro hjem til en av treskjærerne i Santos de Palo og hadde et intervju med han, for så skrive en artikkel om hele treskjærergruppen og butikken de nå har.

Julekonsert i domkirken

Av events har vi vært på fundasjonens 20 års jubileum i La Vega. Spist middag med presidenten og en rekke xtrata mannesker i huset til Azar. Vært på storslått julekonsert med symfoniorkester og kor i domkirken i La Vega. Spist en bedre lunsj hos Lesbia. Vært med på ofisiell åpning av noe klasserom og en basketballbane på en skole ute i distriktet osv. Ikke noe latmannsliv lenger! Men jeg liker det!

Fjellklatraren

Ruten til Pico Duarte

Nå sitter jeg i sofaen i Bonao etter en usannsynelig nydelig dusj, og tidenes største vannblemmer under føttene. Klatret høyeste fjellet i karibien? Check!

Etter en forholdsvis rolig uke preget av streik på skolene, som betydde at vi ikke fikk jobbet noe særlig, og en offisiell åpning av treskjærerenes butikk langs hovedveien. Begynner etterhvert å ganke vant med mingle happenings. Har vært på en del de siste mnd. Forskjellen fra denne siste var at de hadde et eget Presidente tappetårn og Brual rom servering. Siden det lå ved hovedveien, var det noen tilfeldige personer som stoppet og fikk servering! Slikt skjer bare på Dominikanske!

Fredag pakket vi sakene våre og dro oppover til Los Dajaos. Hadde også med oss Tinka, som overhodet ikke liker å kjøre bil. Hun blir noe krakilsk og klatrer både på oss og vinduet. Ser ikke ut etter hun har vært på en 5 minutters biltur. Vel oppe i Los Dajaos spiste vi og så på en film.

Våre 3 følgesvenner

Det var fremdeles bekmørkt da vekkerklokken ringte kl 05.30 neste morgen. Jeg og Joakim pakket sammen sakene våre op hoppet inn i en lastebil som kjørte oss opp til Cienaga, som var startpunkt for å gå Pico Duarte. Fikk en guide og 3 muldyr og begynte å gå oppover til guidens forskrekkelse. Han spurte oss nesten hver km om vi ikke ville ri istdenfor. Vi takket høflig nei hver gang. På veien oppover opplevde vi sol, regn, tåke, vind. You name it. Det var små poster underveis som fortalte oss hvor langt det var igjen. Vi lå ganske godt foran det estimerte skjemaet. Var likevel en etappe på 3 km, som jeg med hånden på hjertet kan si at var de lengste 3 km i hele mitt liv. Skal sies at vi gikk i øs, pøs regn, begynte å få litt gnagsår og jeg var så sulten at jeg holdt på å dø. Jeg hadde i hvertfall lyst til å kaste opp, og det er noe jeg ikke liker så veldig godt, så det er nesten som å dø...

Jeg og min gode venn på over 3000 meters høyde

Kom opp til neste delmål, fikk i meg noe mat og satte i gang med friskt mot. Så begynte vi å gå stupbratt nedover. Er det noe jeg ikke forstår meg på så er det å gå stupbratt nedover på vei til en topp. Det føles bare så utrolig meningsløst. Det viste seg at ruten var lagt opp at vi skulle gå opp på et fjell, gå ganske langt ned fra det igjen, før vi skulle opp på det egentlige fjellet. Annet enn at det kjennes ufattelig meningsløst ut, blir det ene kneet mitt litt kranglete når jeg går lenge, bratt nedover. Ikke ideell situasjon mao. Godt jeg gikk alene, der jeg småbannet for meg selv. Vi kom opp til overnattingsstedet ved foten av Pico Duarte ganske tidlig, så spreke som vi var klinket vi til og gikk like godt helt opp på toppen. Angret litt halvveis oppe i en uendelige bakken der Joakim og guiden red og småskravlet foran meg, mens jeg og mitt uvinnelige konkurranseinstikt med meg selv nektet å sette meg opp på noe muldyr. Jeg skulle gå til toppen. På egenhånd. Slet meg opp og etter 23,1 km og en stigning på 1977 m, i følge wikipedia. Kunne jeg endelig legge armen vennskapelig rundt bysten av Duarte himself. Det var heldigvis strålende sol så vi kunne se litt, men skylaget lå tett lenger nede enkelte steder, så utsikten hadde nok vært mer spektakulær om det hadde vært skyfritt. Etter på ha tatt noen bilder, var det å gå ned igjen. Jeg krøp til korset da kneet begynte å gjøre vondt og det snart ble mørkt, å sette meg opp på muldyret.

Nydelig utsikt

Vel nede var vi skrubbsultne og kunne ikke få laget maten fort nok. Slukte den i oss og var i seng kl 20.30. En lørdagskveld. Kan ikke huske sist det skjedde. Var beinkaldt og stupmørkt, så ingen vits å sitte oppe. Etter en meget kald natt, i følge de som bodde der var det å kle på seg de innsvetta klærne fra dagen før. Spise småmuggent brød (aner ikke hvordan det skjedde i løpet av en natt!) og banan med fisk(!!!) til frokost og gå litt ned, før vi gikk masse opp og deretter masse ned.

Vil bli dypt savnet

Vel nede var det ingen som ventet på oss. Vi følte oss litt rådville, og endte opp med å bli overpriset til de grader av en lokal helt. Ikke hadde vi nok penger til guiden, så vi avtalte å møte han lenger nede. Underveis dukker heldigvis sjåføren vår opp, han låner oss penger til å betale guiden og alle er glade. Intill vi kommer ned til Los Dajaos og ser at alle har dratt fra oss. Vi ender med å nærmest haike til Jarabacoa, 30 min unna, for så å ta taxi derfra og til Bonao. Hjelpes for en dag!! Kom oss vel frem, men Tinka vennen er igjen der oppe, da vi har svært liten tid igjen før vi drar. 15 dager!