La maravillose cuidad

Jeg synes ikke at jeg har gjort noe annet enn å skrive i det siste, så noe av det siste jeg ville var å sette meg ned og skrive enda mer. Tanken slo meg at dersom jeg ikke gjorde det nå, kom det til å ta evig mye lengre tid til neste gang. Ok, kjapt oppsummert de siste ukene; Vi, dvs jeg og Gjertine startet for fullt med feltarbeidet vårt. Vi fant intervjuobjekter her i Sucre og i en liten landsby ca 1 time fra Sucre. Oppgaven vår går ut på å se hvordan folks holdninger har endret seg til den nåværende presidenten og hans styresett, og om det er noen forskjeller i by og land. Det er veldig interessant og særlig da det er enorme forskjeller i folks synspunkt før og nå, og det ER forskjeller med hvorvidt de bor i by eller landsby. Så naturlig nok har det vært mye jobb med å planlegge intervju, finne folk, faktisk gjennomføre intervjuet, renskrive og analysere i etterkant. Men jeg kan vel ikke klage, det er jo nettopp for å gjennomføre dette at jeg er i Bolivia i det store og det hele. Vi har vært utrolig flinke og utført mye arbeid. Vi har til og med levert og fått godkjent en rapport som ikke skulle leveres før 15 april. Tror det er første gang jeg har klart å levere noe som helst så lenge før en frist.

Vent litt, Benjamin vil si noe; mi9n99hnjfnjgftgfv\åplkmjnmbh bn bnhjk. Han synes dataen min er kjempespennende og vil gjerne se på den hele tiden. Han har forresten begynt å snakke litt. Auto, altså bil og gato, katt. Han er veldig skjønn når han snakker og sier de få ordene han kan nesten hele tiden. Vi har virkelig blitt bestevenner og leker masse sammen. Mest med at jeg løper etter, fanger han og kiler eller kaster han opp i luften. Dexter, hunden, er også gjerne med og leker. Alt som kan kastes ut i hagen er gull, og særlig alt med vann. Det ender som regel med at både Dexter og alle som befinner seg i nærheten blir søkkvåte. Jeg har virkelig bodd hos en av de beste familiene jeg noensinne kunne fått. Det er ganske uvirkelig at det kun er få dager til jeg forlater dem. Etter planen skal jeg dra allerede nå på søndag til verdens høyest liggende by, Potosi, 4150 moh. Skal være der i noen dager før jeg drar til La Paz for å treffe Ola og en kamerat av han. I løpet av 7. april bør jeg ha krysset grensen til Argentina hvor ca 1 mnd med backpacking venter på meg.

Jeg gleder meg naturligvis veldig til å reise rundt, treffe nye mennesker og se nye steder, men det kommer til å bli veldig trist å forlate familien her. Jeg har allerede tenkt på å dra tilbake, enten for å jobbe som frivillig eller skrive masteroppgave her. I den landsbyen vi gjennomførte intervjuene våre kom vi i snakk med en veldig trivelig gammel mann, som tipset oss om en gruppe indianere som bodde i små samfunn i nærheten, men levde på samme måte som indianerne levde før spanjolene kom på 1500-tallet. Hadde vært utrolig interessant og studert dette nærmere.

Å, noe annet gøy jeg har gjort, jeg dro sammen med Andy, en australier jeg syklet dødsveien med i La Paz som kom til Sucre, til Cal Orco, som ligger i sucre og er verdens største samling av dinosaur fotavtrykk på en vegg. Veldig kult! Vi hadde en veldig gøy dag og tok mange bilder av plastikk dinosaurer.

Nå skal jeg uansett prøve å nyte de neste dagene i Sucre så godt jeg kan. Det er ingen andre steder i verden jeg har opplevd å ha en guttunge løpe rett inn i meg med åpen munn og etterlate seg et munnmerke av spytt på t-skjorten min. Det er pluss i margen det!