Kroppsmaling...

er tydeligvis helt normalt i Cabarete! Vi var på et utested på stranden hvor det befant seg mange norske (desverre) ungjenter som kun hadde på seg en bitteliten bikinitruse, som lot seg kroppsmale på et bord i midten av utestedet, i alles åsyn. Noen norske foreldre som ikke hadde likt å se hvordan 19 åringen deres oppfører seg i utlandet! ;)

Uansett. Nok en uke har passert på den Dominkanske. Har vært en noe slapp uke. Samantha flyttet inn i huset vårt, så nå er vi 3 stk i vår ringe bolig. Hun er veldig hyggelig, så det kommer til å gå veldig greit. Har blitt en liten familie, lager en del mat selv og spiser sammen ved et dekket bord. Faktisk godt å spise hjemme, istedenfor å gå på restaurant hele tiden. Er i utgangspunktet ganske luksus, men jeg blir faktisk lei av det.

En rar frukt

Onsdag dro jeg og Joakim til Santiago med mange av bøndene fra Bonao. Det var en læringsdag hvor vi besøkte et produksjonsområde, eller en gård, der de dyrket planter og trær fra Taiwan. Dette fungerer svært godt i dominkansk jord, så meningen er at "våre" bønder skal utvide produksjonen med flere ulike frukter og planter. Det store målet er også å etterhvert kunne begynne å eksportere til det internasjonale markedet. Vi fikk smake på mange forskjellige frukter jeg aldri har sett eller hørt om før. Det gøyeste med hele dagen var egentlig alle de taiwanske menneskene som snakket spanesisk. Altså spansk-kinesisk. Veldig gøy! Tror egentlig ikke spanesisk er et ord, men jeg likte det veldig godt! Skal få hele verden til å si det!

Den ene kirkedøren

Onsdag kveld var det på med finstasen, da vi skulle på en kulturell happening i Bonao. En lokal, men Unesco annerkjent treskjærergruppe, Santos de Palo de Bonao hadde laget nye dører til kirken i byen. Fundasjonen hadde sponset disse dørene og måtte da være tilstede. Var en seremoni i kirken først, før vi gikk videre til kunstmuseet der de hadde stilt ut mye av de andre figurene deres. Vi følte oss viktige der vi nippet til rødvin og spiste kanapeer, eller noe i den dur.

Nesten proff og full av sand

Da det var helligdag denne helgen, betydde det at vi ikke hadde jobb torsdag eller fredag. Vi pakket derfor sekkene våre alle tre, og dro til Cabarete, en anerkjent vannsport by nord i landet. Veldig deilig å se havet igjen! Det var bare å kaste deg i det, og begynne med kite timer.
 Det var ganske vanskelig, men utrolig gøy. Helt sprøtt å kjenne hvor mye krefter det er i vinden! Den plukket meg ganske enkelt opp fra stranda noen ganger, og satte meg ned igjen noen meter lenger bort. Hadde et saftig mageplask rett i sanden, så solbrillene fløy av hodet mitt. Eneste som manglet var sangen "no milk today", så hadde jeg sklidd rett inn i en Tine reklame.

Vi bodde på et veldig koselig backpacker sted hvor vi ble kjent med de andre som bodde der. Ble særlig kjent med et amerikansk par, Kevin og Jessica som vi hang med hele helgen. Fredag var det pissregn, som betyr ingen strand og kiteing. Jeg og Joakim ble derfor med Jess og Kev i deres leiebil, og kjørte til et et sted med 27 fosser. Vi fikk på oss redningsvest og hjelm og begynte å gå innover i jungelen, i elevene og klatret opp fossene. Utrolig vakkert og sinnsykt gøy. Vi ble dyttet i rumpa, mens noen dro oss i armene og vi klatret oppover med en foss i ansiktet! På vei ned igjen hoppet vi ned, eller skled ned i fossen som om det var en vannsklie. Det høyeste hoppet var 10 meter høyt, og kilte helt sykt i magen!
På kvelden erfarte vi litt av Cabaretes natteliv, og så disse småjentene bli kroppsmalt.

Bade 25 m under bakken

Lørdag var det ingen vind, og det ble derfor ingen kiting da heller.:( Så dro vi til noen huler som ligger like utenfor Cabarete. Hadde en veldig god guide som viste oss mange frukter og planter utenfor hulene, viste oss hvor de pleide å utføre Voodoo i gamle dager ved hulene og stalantgitter og stalagmitter som man kunne spille på inni hulene. 25 meter under bakken, ned uendelig bratte og glatte trapper kom vi frem til en kulp med krystallklart vann som vi badet i. Gøy!

I dag var det endelig litt fint vær, så vi fikk noen timer på stranda før vi dro tilbake til Bonao. Veldig bra helg!

Jeg og Samantha i behagelige omgivelser

Gruppebilde med våre venner for helgen

Helg i Dajaos

Utsikt fra stuevinduet på hytta

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en fantastisk helg i Dajaos, hvor Arelis og familien har hytte. Det er forøvrig også der Baduit har hytte, og nesten alle andre fra fundasjonen. Det er som jeg har skrevet tidligere et nydelig lite område i fjellene, som gjør at det faktisk blir genserkaldt på kvelden. Må ærlig innrømme at jeg bare synes det er deilig.

Men for å starte i riktig rekkefølge. Vi startet helgen med noen avslappende timer ved bassenget i klubben, som vi har tilgang til. Var bare oss to på hele området. Deilig. Senere dro vi til elven med Baduit. Det begynte å regne ganske mye, så det fristet ikke så mye å bade. Kunne jo like gjerne bade på land.
På kvelden dro vi tilbake til klubben hvor de klinket til med Mexicansk aften. Vi møtte Samantha, canadiske jenta vi skal bo med, moren og onkelen som er President for Xtrata. Var redd for at det skulle bli veldig formelt, så vi ble sittende på samme bord med mange eiere og andre fancy mennesker, men med "mexicansk" autentisk karaoke dundrende i hele lokalet som kveldens underholdning, kan en ikke annet enn å trekke så smilebåndet. Vårt felles utenlandske blikk på det hele gjorde stemningen veldig avslappet. Toppen på kaka var når en 71 år gammel dame i meget tettsittende lakk klær, skyhøye stripperlignende sko, cowboyhatt og med gaulende stemme entret scenen. Dominikanernes svar på Cowboy Laila?

Noen av de fremmøtte. Alle fikk ikke plass

Lørdag dro vi først opp til en landsby, der en rekke mennesker som var analfabeter hadde gjennomført et to-årig program hvor de har møttes sammen med noen lærere, for å lære seg nettopp dette. Aldersspranget mellom de nær 60 deltagerne lå på 10-80 år. Hele landsbyen hadde samlet seg for å hedre sine medborgere, om det hele ble feiret med underholdningsbidrag, taler, korps, diplomutdeling, mat og drikke. Spesielt rørende var det når en 54 år gammel dame gikk opp og leste et bibelvers. Hun hadde aldri tidligere kunnet hverken lese eller skrive. Det gir et inntrykk. Begynner virkelig å forstå hvor mye bra fundasjonen gjør.

Stolt mottager av diplom

Etter alt det formelle satte alle i gang med å danse. Spiller slettes ingen rolle at klokken såvidt hadde passert 13.

Danse, det skal man!

Billy på fanget mitt i bilen

En noe sliten mor med 11 små

Dro videre opp til Dajaos med Billy, hunden til Gaby på fanget. En skjønning. Vel fremme hadde hunden deres som er på hytten fått 11 valper som var født dagen før vi kom. Herremin så nydelige! De var opprinnelig 12, men den ene døde. I løpet av oppholdet døde dessverre en til, men klart, med så mange små er det kanskje likegreit for morens del at naturens lover griper inn. Etterhvert kom flere og flere folk og stemningen var svært god. Familiens transvestitt kokk kom og lagde fantastisk grillmat mellom all dansingen. Mye latter og glede blant de 20 menneskene som var der. Var gjennomvåt av svette og hadde vondt i smilemusklene. Det kan vel neppe kalles noe annet enn en vellykket kveld.

Noen av gjestene mens vi venter på maten

Lupe, transvestittkokken danser med musikerfetter. 

 I dag var vi og besøkte noen naboer, så på deres organiske gård, spiste bringebærene og lekte med dyrene deres. Kjempekoselig. Dro også ned på et laboraturium som ble drevet av landsbyen hvor de dyrket frem levedyktige jordbærplanter. Dette er altså folk uten universitetsutannelse som følger prosessen som om det var en matoppskrift. Voila, så kunne de produsere opp til 30 millioner planter pr år. Høres helt absurd ut, men det var visst sånn det fungerte. Facinerende.

Små pusekatter

Hadde en deilig lunsj og slappet av litt, før vi dro tilbake til Bonao.

Total avslapping

Dominikanske detaljer

På en eller annen måte hjalp det forrige innlegget litt. Jeg fikk ut litt frustrasjon, og samtidig begynte det å skje ting. Denne uken har vi vært med på en del prosjekter som fundasjonen driver med, og dermed også fått et bedre innblikk i hva vi ønsker å jobbe med. Slik det ser ut nå ønsker jeg å jobbe med landsbyene og jobbe for å øke deres mulighet for inntekt, og dermed deres muligheter til å få et liv med flere ressurser. Var med Ambioris som er leder for disse prosjektene 2 ganger denne uken, og fikk virkelig sansen for hvordan de jobber. Så ja, nå er det på med felleskjøpdressen og ut på landsbygda!

Har faktisk snart vært på denne karibiske øya i 4 uker, og begynner etterhvert å få en ganske god forståelse for hvordan mye henger sammen. Noe av det jeg har lært og som jeg kanskje synes er litt spesielt, har jeg valgt å dele inn i noen underpunkter. Dette innlegget er kanskje for litt spesielt interesserte.


Skoler

Dominikanske skoler er selvfølgelig ganske annerledes fra de norske. Men som i Norge er de alle forskjellige i størrelser, fasiliteter og tilgjengelig utstyr. På grunn av varmen står alle dører på vidt gap, og de har ikke vinduer, bare persienner som settes rett inn i selve vinduskarmen. Dette er jo for å få inn mest mulig luft. Vifter er det svært få skoler som har, og til nå har vi kun sett en med air condition. Stort sett faller også elektistiteten ut flere ganger om dagen, og gjerne i lange perioder. Alle ser rett inn i alle klasserom, og når vi som gjester går gjennom skolen, skaper dette mye oppmerksomhet. Det gjør at jeg synes svært synd på læreren som allerede sliter med å holde klassen stille og rolig. Det er mye bråk! De har ofte en undervisningsform som fungerer at læreren stiller et spørsmål, så skal alle barna rope svaret i kor. Klasserommene ligger vegg i vegg, og gjerne lokalisert som en firkant, med skolegården i midten. Det gjør at en kan høre alle de forskjellige klassene rope i kor rundt på alle kanter, om en stiller seg i midten.

En annen ting som er litt trist å se, er at skoler på landsbygda gjerne har har 2 klasserom på hele skolen, som gjør at forholdsvis små klasserom er lik en sardinboks med 40 elever i flere forskjellige klassetrinn, som alle har samme lærer. På de aller fleste skolene er også dagen delt i to. De minste trinnene har skole fra 7.30 til 12 og de store barna fra 14-18 gjerne. På midten drar alle hjem og spiser lunsj. Engelsklærere er et stort problem å få tak i, derfor er det ofte en lærer som reiser rundt, og har 4 timer sammenhengende med engelsk. Kan umulig tenke meg at noen kan ha konsentrasjon for samme fag så lenge. De begynner heller ikke med engelskundervisning før 7 eller 8 klasse.

Landsbyer

Det som kanskje facinerer meg mest er omfanget av landsbyene og hvor uklare grenser det er mellom de.  Det er ikke som i Norge når du helt klart vet når du forlater Begnadalen og kommer til Hedalen. Her sklir alt litt mer inn i hverandre. For meg ser det bare ut som en lang landsby. Men dette har de stålkontroll på. Det står som regel også skilter langs hovedveien, som forøvrig bærer reklame for den største romfabrikken i landet, som forteller deg hvor du er nå. Men uansett hvor stor eller liten landsbyen er, har de utallige Bancas som er noe som et tippekontor, a la norsk tipping. Det virker dermed som at dominikanerne er spillegale, uten at noen har nevnt noe om dette.

Måten fundasjonen skal redde landsbygdene er i stor grad ved hjelp av drivhus. Så for noen år siden bygde de noen drivhus, satte sammen kvinnegrupper og lærte de hvordan de skulle drive et drivhus. Nå har de fleste kvinnene fått egne drivhus og produserer ulike produkter både for selvforsyning, og ikke minst for salg. Dette har vist seg å være en stor suksess, så hvor kvinnene tidligere mottok penger og lån fra fundasjonen, klarer mange av de seg selv i dag. De dyrker, selger, kjøper nye frø og stæsj for inntektene og syklusen gjentar seg! Hurra!
Det er altså innen denne sektoren jeg ønsker å jobbe. Utrolig mange hyggelige mennesker, og en del spennende oppgaver. Har lært mye om jordbruksproduktene som dyrkes her.

For eksempel Kakao som er en av hovedproduktene for republikken i helhet. Som en kan se på bildet ser frukten nesten ut som en melon og vokser på stammen av treet. Inni frukten er det mange frø som da taes ut, tørkes, gjærer litt og blir kakaobønner slik vi kjenner de. Jeg fant noen gamle kakaobønner da vi var der som jeg åpnet og spiste, smakte som veldig mørk sjokolade!

Toalett besøk
Hvorfor er dette et egent punkt? Fordi det er en liten prosess. Som mange andre steder i verden, kaster man ikke papiret i toalettet, men i en bøtte som står ved siden av. Papir finnes som regel ikke, annet enn på finere rastauranter, så det må du ha med selv, greit nok. Men en ting jeg ikke begriper, dominikanerne er ganske fine på det, en skal gå anstendig kledd, les:bukse i 40 varmegrader, hilse, kysse og være høflige, men ingen klarer å trekke opp toalettet etter seg. Hjelpes dette irriterer meg kjenner jeg. Hadde ikke toalettet fungert, er det greit, men jeg snakker gjerne og finere steder der høyere sosiale klasser befinner seg, likevel virker det som det er vanskelig å trykke på knappen.

Kultur
Dominikanske er i høyeste grad del av den latin amerianske og karibiske kulturen. Bittesmå jenter og gutter har forlengst funnet latino rytmen og danser like sexy som shakira. Overalt, når som helst og hvor som helst. Alle hører på musikk, som oftest i nokså mange flere decibel enn hva vi gjør hjemme. Alle har mobiltelefon, og den brukes HELE tiden. En lar gjerne telefonen ringe litt lenge, for å flashe ringetonen. Og om du skulle finne på å ignorere anropet, blir du ringt opp igjen et brøkdelssekund etterpå.

Likevel, noe av det rareste er hvordan folk kler seg supersexy i svært ettersittende små klær på kvelden når det er mørkt. Men når det er lyst skal du gudhjelpemeg ha på deg klær. Selv når du bader!

Mañana, mañana

I morgen, i morgen, for de som ikke er så sterke i spansk. Jeg glemmer ofte litt hvor sent ting er faktisk fungerer. Alt tar tid, ofte veldig lang tid. Etter mye frem og tilbake har vi ikke begynt å arbeide skikkelig enda. Begynner å bli lei av å være på feire, og vil gjøre noe ordentlig snart. Det ble lite jobbing på torsdag også. Vi dro ned på kontoret og stilte oss til disposisjon. Det hele endte med at vi dro på en butikk og kjøpte noen småting vi manglet til huset. Veldig greit å få gjort det også, for all del.

På ettermiddagen ble vi hentet av Baduit og kjørte mot Jarabacoa, som ligger oppi fjellene. Svingte innom en matbutikk på veien, og plukket med oss grillmat, rødvin, snacks og frokost. Baduit i likhet med mange andre som jobber i fundasjonen, har en hytte oppi fjellene. Et lite paradis. Vi kom til "hytten" hans, og da han er arkitekt hadde han konstruert huset selv. Hele den ene ytterveggen var ikke noe annet enn glass. Det var mørkt da vi kom frem, men kunne skimte noe av naturen utenfor. Han hadde lenge drømt om å bygge seg et hus, og dette var da resultatet. Han hadde også en liten pusekatt som hadde klatret opp i et tre utenfor, vi prøvde en liten stund å få den ned, men da vi alle var sultne dro vi til noen venner av Baduit som bodde i en liten hytte like bortenfor.

Det var en fantastisk hyggelig mann, Homero (eller noe i den dur) og datteren som bodde i en gammeldags tømmerhytte. De hadde en gigantisk grill, så Joakim tok hovedansvaret for å gjøre klar maten. Etterhvert fikk vi spist et helt fantastisk måltid. Vi slo også av alle lysene, og da dette var på fjellet var det ikke noe kunstig lys rundt oss, slik at vi kunne se uendelig mange stjerner. Var også mange ildfluer som fløy rundt oss og skapte en nesten magisk stemning. Etterhvert dro vi opp til et utkikkspunkt hvor vi så landsbyen Jarabacoa. Kvelden ble avsluttet tilbake i "hytten" til Baduit, hvor vi satte opp en projektor og en film. Da veggen var ganske stor, var det nesten som å være på kino. Jeg fikk soverommet til Baduit, og han la seg på et annet rom.

Huset eller hytten sett fra bassenget

Neste morgen våknet jeg ganske tidlig, da mesteparten av soverommet hadde vegger av glass. Var mye sollys som kom inn, men herremin for en utsikt. Helt ufattelig nydelig!! Kan egentlig ikke beskrives, må oppleves.

Inne i hytten med utsikten fra 2 etasje.

Hadde en ganske rolig morgen, med frokost og en god bok, før vi dro nedover igjen mot Bonao. Hadde en rolig kveld med en film hjemme i huset vårt.
I går satt jeg en stund i hagen mens jeg leste, solte og koste meg. Fikk også litt husmor instinkter og ryddet og vasket litt i hagestuen. Deilig og rolig formiddag. På ettermiddagen dro vi med Baduit til et hus noen av hans venner eide. Lå litt oppi skogen, men et gigantisk svømmebasseng i hagen. Her badet og koste vi oss, før vi grillet. Jeg var eneste jente tilstede med 9 menn, så fikk nokså mye oppmerksomhet. Ble litt slitsomt, så vi dro heldigvis ganske tidlig hjem.
I dag har jeg igjen vært husmor, og ryddet, vasket og byttet rom. Hun canadiske jenta som kommer i morgen, skulle visstnok ha det rommet jeg hadde. *fres* Men, 0 stress. I'm cool.

Bildebevis på min dominikanske tilværelse

Bildetid! Har funnet ut at jeg på mine (hrmf) eldre dager unngår litt teknologi, og derfor har utsatt å laste opp bilder ganske lenge. I bunn og grunn har jeg ikke helt satt meg inn i hvordan jeg gjør dette enklest, derfor er det ofte greiest å la være. Uansatt. Dette første bildet er fra Zona Colonial i Santo Domingo, utenfor den første katedralen i hele Amerika. For ryktet skal ha det til at Columbus kom til Den Dominikanske Republikk først, og grunnla alt her. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke husker hvem dette er statue av, men skulle det være av særlig interesse kan sikkert Google hjelpe med dette, ellers skal jeg undersøke neste gang jeg er i Santo Domingo.

Så er dette altså gaten vi bor i, og oppkjørselen opp til huset vårt. Her har vi hage både foran og bak. Helt til venstre er kjøkkenet, hvor vi har diverse uønskende gjester, hadde først mange maur, et og annet tusenbein slengende innom, mens vi i kveld har kastet ut 3 kakkerlakker. Det er vel noe av det jeg er mindre fornøyd med. Trives best med å invitere gjestene mine selv.

Så er det tv-stuen, her er et bilde der Joakim snikfotograferer meg, mens jeg koser meg på internett. Stuen har også hatt gjester mens vi var i Santo Domingo, av en gecko som hadde plassert seg i reolen under TVen. Legger sikkert ut litt flere bilder av huset vårt etterhvert, men er hyggeligere når det skjer noe sosialt. i løpet av neste uke flytter det inn ei canadisk jente med ukjent alder, så det blir hyggelig - håper vi!

Her er jeg og Joakim ute og spiser med Arelis, sjefen vår og datteren Gaby på en fantastisk god italiensk restaurant i Santo Domingo. Arelis er en helt fantastisk person, som gjør alt for at vi skal ha det bra. Har fått veldig god kontakt med hun, og datteren som vi var med på musikkfestival den ene dagen. Har også fått god kontakt med flere i hennes familie.

Arelis tok oss også med til stranda Juan Dolio som jeg nevnte i forrige blogginnlegg. Været var noe skiftende, men på et sånt nydelig sted har ofte ikke det så mye og si. Dette er en av strendene like i nærheten av St Dom, og er visstnok en av de styggere strendene i dette landet. Jeg så igrunn ikke noe som var stygt med dette stedet. Er nok ikke så bortskjemt - enda..

Mandag morgen kom vi tilbake til Bonao, og ble raskt satt i arbeid. Faktisk. Ser ikke slik ut på dette bildet, men det var da vi hadde fri. Vi gikk rundt og så på en del skoler som Fundacion Falcondo, som jeg jobber for, er med og vedlikeholder. På ettermiddagen ble vi kjent med Badui som jobber som arkitekt, og en kompis/jobbkamerat Vladimir (Ikke med på bildet). De tok oss med til La Vega, hvor vi tok noen øl. Etterhvert dro vi til en landsby utenfor Bonao hvor det var full fest. Var en gruppe gamlinger som spilte merengue, så vi fikk danset litt fra oss. Veldig gøy!
I går ble vi med Badui til en elv som er like i nærheten, utrolig nydelig sted, hvor vi svømte i noen fosser, og etterpå satte oss uti elven med litt rødvin, baguetter, ost og forskjellige typer kjøtt. Utrolig godt. På bildet er det til venstre en random gutt som hjalp oss med å åpne vinflasken, Badui og Joakim som sitter uti elven og koser seg.

Vi kjørte på veien hjem fra elven opp på et av de høye fjellene som ligger rundt Bonao, hvor vi hadde et kapell midt  i ingenmannsland, der mest av alt trailersjåfører gikk inn og ba til Jomfruen Altagracia om at de skulle komme trygt frem. Utrolig koselig og spesielt sted. Fantes ikke gatelys, langt oppe på fjellet i regn og tåke, og plutselig er det et kapell uten elektrisitet, men som er helt opplyst av stearinlys.

I dag var vi med Badui og Vladimir rundt på en del prosjekter de jobbet på. Jeg fikk tilogmed en hakke i hånden, og var med arbeiderne for å grave ut et område på en skole, hvor de skal bygge en basketballbane. Deretter dro vi til Santiago, den nest største byen på dom, for å handle inn noen ting til noen av de andre prosjektene han driver med. Vi kombinerte dette med litt sightseeing, og var inni minnesmonomentet for dominanske krigshelter. Det er det hvite tårnet, mens rundt på alle sider utenfor var statuer av andre kjente folk. Jeg likte denne syngedamen med paraply.

Badui likte duene og ølen sin best. Uten overdrivelse var det 200-300 duer på parkeringsplassen utenfor monumentet. Kanskje ikke rart da jeg vil tro at dette er et yndet turistmål, og det er en mann som selger duemat utenfor. Det er jo bare mindre intelligente duer som ikke gidder å være der det er så god tilgang på mat!

På vei hjem fra Santiago dro vi innom en landsby hvor de hadde en enda finere elv enn der vi går i går. Hadde ikke med badetøy, så da ble det med å posere foran kameraet. I morgen skal vi jobbe igjen. Gleder meg til det. Veldig godt å være i gang med noe. Dette med å legge inn bilder var ikke så avansert som jeg først trodde, så tar med kameraet i morgen for å dokumentere hvilken flittig arbeidskvinne jeg er!

Byliv, kulturliv og strandliv

Da nærmer oppholdet i Santo Domingo seg slutten, og turen går hjem igjen til Bonao i morgen. Blir spennende å se hva som møter oss da vi kommer dit. Vi glemte nemlig en ananas og noe annen mat på benken da vi dro, og da vi flyttet inn hadde vi noen maurfamilier trampende gjennom kjøkkenet. Litt heftig insektmiddel førte disse stakkers sjelene til et forhåpentligvis bedre sted, men mulig har alle etterfølgerene hatt tidenes fest denne siste uken. Nå blir det brått slutt på moroa!

Har også blitt ferdig med sråkkurset og har fått et diplom der det så fint står at jeg er på et avansert nivå innen spansk. Mangler fremdeles en del for å kunne si alt jeg ønsker korrekt gramatisk, men det kommer seg. Har også en stund igjen her, så innen den tid bør mye av språket sitte noenlunde perfekt! De på språkskolen var veldig hyggelige, og serverte oss fersk frukt eller empanadas i pausen. Den ene læreren vår, Mary Laura tok oss med ut noen kvelder også.

Vi var på kino den ene kvelden og så filmen El tropico del Sangre, som er en dominikansk produsert film om perioden på 40-60 tallet da Trujillo var diktator på øya.Egentlig kan den sammenlignes med Max Manus. Veldig interessant, men skulle ønske at jeg kunne litt mer om historen FØR vi så filmen. Da ville det ikke blitt så mye namedropping. En annen kveld var vi også ute og drakk noen mojitos i gamle delen av byen. Det var ladys night, så jeg og læreren drakk gratis, mens Joakim måtte betale. Flott for oss, dumt for han!

Har også vært ute og spist litt med Arelis, sjefen vår. Var ute sammen hun og mannen og spiste på en av santo domingos bedre retauranter. En veldig hyggelig kveld. De er begge utrolig skjønne og ufattelig smarte mennesker. Koste meg virkelig i deres selskap. Og i går kveld spiste vi igjen med Arelis og datteren, Gaby på en bitteliten italiensk restaurant med nydelig pasta. I går var det egentlig litt tilfeldig da jeg og Joakim var litt kulturelle og spaserte rundt i byen og var innom noen museumer. Plutselig kjører Arelis forbi oss, og sier at sjåføren kunne kjøre oss litt rundt, mens hun jobbet litt på kontoret. Så da fikk vi jammen med oss el Mirador, som betyr utkikkspunkt, som var en park i tillegg til en gigantisk, fargerik lekeplass. Skulle bare ønske jeg var 20 år yngre, så det hadde vært helt normalt at jeg benyttet meg av lekeapparatene, og ikke fikk like mange blikk som jeg gjorde...

I dag var vi med Arelis, Gaby og stesønnen med familie til stranden. Det var utrolig deilig å kjenne sand mellom tærne og endelig bade i det karibiske hav. En kjente nesten ikke at en gikk i vannet engang, da det var omtrent like varmt som luft temperaturen. Eneste som la en liten demper på entusiasmen var at det skyet til og begynte å regne litt. Men det var ingen hindring, vi kunne da spise lunsj imens! Mer bading og avslappning før vi dro tilbake til byen. Da fikk vi det for oss at vi bare skulle stoppe innom den nyåpnede Krispy Kreme for å kjøpe noen doughnuts. En time, en HEL time senere pga all køen fikk vi kjøpt de stusslige sukkerbombene og dro tilbake til hotellet. Er pakket og klar, må bare kaste meg i seng nå, da vi skal starte tidlig i morgen.

Observasjoner og festivalmoro

Etter litt over en uke på denne øya godt plassert i det karibiske hav, begynner jeg så smått å forstå mer av kulturen og hvordan alt fungerer. Det er i grunn ganske greit siden jeg skal være her frem til januar. Dominikanske Republikk er på mange måter et ganske merkelig land. Menneskene her er utrolig vennlige og veldig åpne. Jeg er veldig glad i den latin amerikanske kuturen, selv om det til tider kan være litt slitsomt. Det er svært få som kommer presis, ikke at jeg bør klage så mye på dette, da jeg selv har en lei uvane for å være litt sen.

Trafikken her er et kapittel for seg selv. Jeg tenkte litt på å skaffe meg et motorisert kjøretøy mens jeg var her, for å kunne være mer fleksibel, men den tanken slo jeg raskt fra meg etter å ha opplevd trafikken her. Selvom det kun er en eller to filer i hver retning, ligger det gjerne 2 biler, 1 buss og 3 mopeder ved siden av hverandre i hver sin retning. Når du i tillegg kaster inn noen syklende handelsmenn og vanlige fotgjengere inn i dette, blir det intet mindre en kaos. Er til tider livredd for å krysse gaten, og kan lett finne på å gå noen omveier for å finne en litt «snillere» gate. Som noen andre steder jeg har vært, virker det som at tendensen er å speede opp dersom en ser at noen krysser gaten. Loco! Når det kommer til transporten selv, har de un moton(en mengde) rustholker av noen biler som fungerer som flermannstaxi. Satt i en slik tidligere i dag sammen med 4 menn og 2 forholdsvis store kvinner i tillegg til sjåføren. Ja, 7 mennesker i en vanlig liten personbil hvor hverken speedometer, bensinmåler, dørhåndtak eller fjering virker. Helt normalt.

En annen merkelig ting er hvordan de pakker ting på supermarkedet. For ja, de har som regel unge herremenn som jobber med å pakke i posene, og deretter trille ut varene til bilen din. For Dom. Rep. Er veldig amerikanisert på den måten at folk ikke går mer enn de må, det synes også på en stor (bokstavlig talt) del av befolkningen. Anyhow disse guttene synes tydeligvis at plastikkposer er fett og pakker omtrent hver eneste ting inn i hver sin plastpose. Noen ting får til og med to. Supermiljøvennlig og lett å organisere? Ikke særlig. Da vi da er livredde for å kjøre noe som helst selv, og prøver å overbevise oss selv at vi er sporty og går alle de 2,5 kvartalene til supermarkedet er det greit å ikke ha 100 forskjellige poser å bære.

Jeg må faktisk legge til at vi er ganske sporty som går noe som helst sted. Det er ubeskrivelig varmt her og med omtrent ingen vind blir det ganske dødelig.

OG det som forunderer meg mest med en karibisk øy med langt over 35 varmegrader er at alle på død og liv skal gå med bukse. Og da helst jeans. Jeg som norsk jente får utallige blikk fra alle rundt meg. Her om dagen i Bonao gikk jeg i en vanlig kjole alene på gaten, jeg kunne like gjerne gått naken for all oppmerksomheten jeg fikk. Det er noe slitsomt, derfor prøver jeg i hvertfall å kle meg noenlunde som de gjør her. Problemet er jo bare at jeg holder på å smelte bort. For å dele detaljer, tror sjelden jeg har svettet så mye noen gang.

Ellers går det bra. Har nå vært i Santo Domingo siden lørdag, på et utrolig fint og sentralt hotell. Har en stor leilighet med en sofaseksjon, kjøkken, bad, veranda og to digre senger helt for meg selv. Lørdag var vi ute og spiste med Arelis, sjefen vår, og datteren på et nyåpnet og småfancy sted. Deretter dro vi med datteren og kusinen til FestivalPresidente som jeg nevnte i forrige innlegg. Det var på en stor sportsarena midt i byen med plass til 50-70 000 mennesker, alt eller hvem du spør. Denne lørdagen fikk vi med oss 4 konserter, bl.a tito del bambino, luis fonsi og juan luis guerra. Veldig gøy, men føttene var veldig vonde etter 6 timer med dansing.

Men det hindret oss ikke i å dra tilbake kvelden etter, men dro litt senere da de første bandene ikke var så viktige å få med seg. Kjøpte billetter på svartebørsen da alt var utsolgt, og jeg fikk selgeren til å sverge til Gud at billettene var ekte.

Det var de heldigvis, og vi hadde en utrolig kveld med dansing, synging, hopping, m.m med artister som winsin & Yandell som hadde med seg 50 Cent på scenen. Da det fremdeles er ganske varmt på kveldene i dette landet, og ihvertfall med tusenvis av mennesker tett inntil seg, var det faktisk ganske digg at de sprutet vann fra brannslanger utover publikum. Var til slutt dassvåt, men glad og fornøyd likevel.

Har hatt spansktimer for å oppfriske litt de to siste dagene, og i går var vi også på en danseskole for å lære merengue. Var ufattelig dårlig opplegg med 5 minutter dans, så 15 minutters venting med 5 minutter dans. Da en kun har 2 timer per dag blir det svært lite effektivt, så i dag ga vi blaffen og ble på hotellet og trente litt i treningsstudioet her i istedenfor. I dag var vi også på en bytur med læreren vår som guide. Veldig ineressant, og gøy å vite litt mer om byen. Skal legge ut litt bilder etterhvert!