Monday, December 06, 2010

Fjellklatraren

Ruten til Pico Duarte
Nå sitter jeg i sofaen i Bonao etter en usannsynelig nydelig dusj, og tidenes største vannblemmer under føttene. Klatret høyeste fjellet i karibien? Check!

Etter en forholdsvis rolig uke preget av streik på skolene, som betydde at vi ikke fikk jobbet noe særlig, og en offisiell åpning av treskjærerenes butikk langs hovedveien. Begynner etterhvert å ganke vant med mingle happenings. Har vært på en del de siste mnd. Forskjellen fra denne siste var at de hadde et eget Presidente tappetårn og Brual rom servering. Siden det lå ved hovedveien, var det noen tilfeldige personer som stoppet og fikk servering! Slikt skjer bare på Dominikanske!

Fredag pakket vi sakene våre og dro oppover til Los Dajaos. Hadde også med oss Tinka, som overhodet ikke liker å kjøre bil. Hun blir noe krakilsk og klatrer både på oss og vinduet. Ser ikke ut etter hun har vært på en 5 minutters biltur. Vel oppe i Los Dajaos spiste vi og så på en film.

Våre 3 følgesvenner
Det var fremdeles bekmørkt da vekkerklokken ringte kl 05.30 neste morgen. Jeg og Joakim pakket sammen sakene våre op hoppet inn i en lastebil som kjørte oss opp til Cienaga, som var startpunkt for å gå Pico Duarte. Fikk en guide og 3 muldyr og begynte å gå oppover til guidens forskrekkelse. Han spurte oss nesten hver km om vi ikke ville ri istdenfor. Vi takket høflig nei hver gang. På veien oppover opplevde vi sol, regn, tåke, vind. You name it. Det var små poster underveis som fortalte oss hvor langt det var igjen. Vi lå ganske godt foran det estimerte skjemaet. Var likevel en etappe på 3 km, som jeg med hånden på hjertet kan si at var de lengste 3 km i hele mitt liv. Skal sies at vi gikk i øs, pøs regn, begynte å få litt gnagsår og jeg var så sulten at jeg holdt på å dø. Jeg hadde i hvertfall lyst til å kaste opp, og det er noe jeg ikke liker så veldig godt, så det er nesten som å dø...

Jeg og min gode venn på over 3000 meters høyde
Kom opp til neste delmål, fikk i meg noe mat og satte i gang med friskt mot. Så begynte vi å gå stupbratt nedover. Er det noe jeg ikke forstår meg på så er det å gå stupbratt nedover på vei til en topp. Det føles bare så utrolig meningsløst. Det viste seg at ruten var lagt opp at vi skulle gå opp på et fjell, gå ganske langt ned fra det igjen, før vi skulle opp på det egentlige fjellet. Annet enn at det kjennes ufattelig meningsløst ut, blir det ene kneet mitt litt kranglete når jeg går lenge, bratt nedover. Ikke ideell situasjon mao. Godt jeg gikk alene, der jeg småbannet for meg selv. Vi kom opp til overnattingsstedet ved foten av Pico Duarte ganske tidlig, så spreke som vi var klinket vi til og gikk like godt helt opp på toppen. Angret litt halvveis oppe i en uendelige bakken der Joakim og guiden red og småskravlet foran meg, mens jeg og mitt uvinnelige konkurranseinstikt med meg selv nektet å sette meg opp på noe muldyr. Jeg skulle gå til toppen. På egenhånd. Slet meg opp og etter 23,1 km og en stigning på 1977 m, i følge wikipedia. Kunne jeg endelig legge armen vennskapelig rundt bysten av Duarte himself. Det var heldigvis strålende sol så vi kunne se litt, men skylaget lå tett lenger nede enkelte steder, så utsikten hadde nok vært mer spektakulær om det hadde vært skyfritt. Etter på ha tatt noen bilder, var det å gå ned igjen. Jeg krøp til korset da kneet begynte å gjøre vondt og det snart ble mørkt, å sette meg opp på muldyret.
Nydelig utsikt
Vel nede var vi skrubbsultne og kunne ikke få laget maten fort nok. Slukte den i oss og var i seng kl 20.30. En lørdagskveld. Kan ikke huske sist det skjedde. Var beinkaldt og stupmørkt, så ingen vits å sitte oppe. Etter en meget kald natt, i følge de som bodde der var det å kle på seg de innsvetta klærne fra dagen før. Spise småmuggent brød (aner ikke hvordan det skjedde i løpet av en natt!) og banan med fisk(!!!) til frokost og gå litt ned, før vi gikk masse opp og deretter masse ned.

Vil bli dypt savnet
Vel nede var det ingen som ventet på oss. Vi følte oss litt rådville, og endte opp med å bli overpriset til de grader av en lokal helt. Ikke hadde vi nok penger til guiden, så vi avtalte å møte han lenger nede. Underveis dukker heldigvis sjåføren vår opp, han låner oss penger til å betale guiden og alle er glade. Intill vi kommer ned til Los Dajaos og ser at alle har dratt fra oss. Vi ender med å nærmest haike til Jarabacoa, 30 min unna, for så å ta taxi derfra og til Bonao. Hjelpes for en dag!! Kom oss vel frem, men Tinka vennen er igjen der oppe, da vi har svært liten tid igjen før vi drar. 15 dager!  

3 comments:

Anonymous said...

Bannet du?

stine said...

ja. Unnskyld

Anonymous said...

Stine, med en blanding av finmarking og begnadøl, er det helt normalt at det kommer noen "gloser" (godt å få lettet på "trykket" med noen ukvemsord i blant....). Men det jeg egentlig skulle si er at det var koselig å høre at du snart kommer hjem. Vi gleder oss til å se deg! Nyt de siste dagene i varmen. Her er det lenge siden vi har sett + grader på gradestokken! Klem fra oss 4 på Leira :o)