Tomas er teit

Beklager den noe umodne og barnslige overskriften, men den dekker veldig godt hva jeg mener. Tomas er skyld i at det har regnet hele dagen og ganske mye i snart en uke. Tomas gjør at vi ikke får jobbet, da de prosjektene vi jobber med, dvs de vi skal i gang med, stort sett er ute. Tomas fører til at vi sitter enda mer inne og loker i huset uten å gjøre noe fornuftig. Konklusjonen er, Tomas er teit.

Kunstelever på Plazaen

Tomas er ingen person dersom det var noen som skulle tro det, men den tropiske stormen som har ligget rundt Hispañola og ulmet de siste dagene. Uansett, jeg liker ikke Tomas.

Livet er tilbake til normalt her. Jeg har jobbet litt hjemme på dataen samt hatt noen intervjuer den siste tiden. Fått i oppgave av Arelis å dokumentere de turistattraksjonene som finnes i Bonao, og få spredd disse til verden. Planen er først og fremst å legge det ut på wikipedia og sende det til Lonely Planet og andre reisehåndbøker og magasiner. Joakim skriver litt om Bonao generelt, så brått blir byen the next big thing. Så forresten i et lokalt blad hvordan Bonao beskjedent sammenlignet sin Plaza de la Cultura med frihetsgudinnen, det skjeve tårnet i Pisa og Akropolis. Dette er etter min mening muligens litt overambisiøst, men dem om det.

Sam med møbel inni museet

Det er et trivelig lite sted hvor de har ulike kulturtilbud til barn og unge på lørdager, og ellers består det av et musuem. Det skal sies at det er en rikt dekorert plass, i masse farger som en gjerne forbinder med karibien.

Onsdag var vi inne i Santo Domingo en tur, hvor vi dro på en kjøpesenter og alle fikk rast litt fra seg. Litt digg å gå rundt i butikker og finne klær som en faktisk kan tenke seg å gå med når en kommer hjem til Norge også. Nå skulle jeg vært sånn trendy mote og fashion blogger hvor jeg hadde tatt bilder av de nye klærne mine i alle mulige vinkler og kalt det dagens outfit eller et annet hipt og kult navn. Too bad at jeg er altfor kjedelig og normal og ikke digger å ta bilder av meg selv mens jeg poser.

Norsk Posé

Poser i parken

Apropos! Folk her nede digger virkelig å bli tatt bilde av. Har gått litt sammen en del Dominikanske jenter som digger å bli tatt bilde av. Samme hva vi skal eller hvor vi er er det livsviktig at vi tar utallige bilder. Og alle har sin egen posé, som gjør at de ser like ut på alle bilder. Når de alle kom hjem til oss i pysjen her en kveld for å spise fantastiske hjemmelagde norsk/canadiske hamburgere fant vi ut at nok var

nok. Da skulle de lære seg hvordan vi vanligvis poser(ikke bæreposer) i Norge.

Sporet litt av der, og glemte helt å fortelle grunne til at vi dro til SD. Vi spiste nemlig en veldig god hjemmelaget middag hjemme hos Arelis. Veldig godt å bli servert noe ordentlig hjemmelagd uten at vi har stått og laget det selv. Fikk også snakket en del om de siste 2 mnd vi har igjen her. Forhåpenligvis får vi utrettet noe mer før vi vender nesa nordøstover i begynnelsen av januar.

Ting som facinerer meg

Regn
Først av alt må jeg si at jeg ikke har noen utarbeidet plan ang denne "ting som facinerer meg" serien, det er bare noen temaer som detter ned i hodet på meg. Noen av disse innleggene blir muligens uinteressante for andre enn meg, så nå er dere advart.
Dagens tema; regn altså.

Bonao ligger godt plassert midt på øya om en kun regner med den Dominikanske siden. Det er frodige fjell, eller berg om du vil som omringer hele byen. Disse er dekket av noe jeg vil kvalifisere som regnskog. Ingen skog uten regn, eller noe i den dur. For at denne skogen skal kunne leve og ikke minst leve opp til tittelen må det regne mye, og det gjør det.

En typisk dag i Bonao begynner med strålende sol, varmt, fuglekvitter og alt det fine som hører sommeren til. Det holder seg slik som regel frem til 15 tiden, da det begynner å komme en del skyer. I 17-18 tiden (som regel) begynner det å regne. Da er det ikke snakk om koselig duskeregn, du hører en durelyd i det fjerne, og lurer på om det kommer lastebiler inn i gaten, men neida. Det er regnet som hamrer ned mot bakken. Jeg liker å kalle det høytrykksspyler regn. Finner egentlig ikke noe bedre ord.
Så det regner store nedbørsmengder i ca 10-20 minutter, før det virkelige høytrykksspyler regnet kommer. En trodde egentlig ikke det kunne regne hardere, før det virkelig setter i. Det kommer så store mengder vann fra himmelen at en nesten lurer på om en virvelvind har sugd opp havet og heller det ned igjen over deg. Dette regnet varer max 5 minutter før det hele stilner av, og solen som regel kommer ut igjen.

Jeg kan telle på en hånd antall ganger det har regnet hele dagen, som del som regel gjør i Norge når det er kjipt vær. Sånn kjipt pissregn hele dagen. Nedbørsmengdene her banker Norge ned i støvlene, også varer det sjelden mer enn 30 minutter! Det er bare evig kjipt å være langt borte fra tak disse 30 minuttene. Synes veldig synd på alle mopedistene og motorsyklistene som er ute og kjører  når dette været begynner. Ikke bare kommer det mye ned vann fra himmelen, men jorden klarer ikke å ta unna vannet for nok når disse nedbørsmengdene kommer, så det blir jo gigantiske elver og innsjøer i gatene. Jeg nekter å tro at en eneste millimeter av deres klesplagg er tørre. Høytrykksspyler over hodet, og flodbølger under setet. Glad vi som regel sitter i bil.

I dag var det visstnok en tropisk storm som feide innover Bonao, så da var det flere slike 30 minutters bolker med den regnprossessen som jeg beskrev over. Jeg har aldri sett så mye vann i gatene noe annet sted, annet enn på TV i flomkatastrofer. Enkelte steder gikk vannet opp på husveggen, og lå som en sjø over hele veien og fortauene og opp på husveggen på motsatt side av gaten. Det var altså ingen steder en kunne gå tørrskodd.
Det skulle visstnok regne i morgen og, håper det er feil! Selvom det er facinerende med regn, liker jeg bedre når det kommer som en gang i blant som en hyggelig overraskelse, enn at det er hele tiden. Hva har jeg lært? Hverken Bonao eller Bergen er steder jeg kan tenke meg å bo. Og forsåvidt andre steder det regner mye.

Sivilisasjonsflukt

En stund siden jeg har skrevet noe her, rett og slett fordi jeg har hatt ferie fra sivilisasjonen, mens min kjære Mac ble hjemme.

Nå har jeg nettopp kommet inn døra etter første treningsøkt på ganske lenge, og det i grevens tid da det er høytrykksspyler regn utenfor. Ganske facinerende. Har egentlig lyst til å fortelle mye om regnet her nede, men tror jeg skal spare et eget innlegg til det. En del andre ting jeg har lyst til å fortelle om først.

Sprek, norsk ungdom

Sist jeg skrev satt vi inne med streik og husarrest, det varte heldigvis bare to dager. Istedenfor å sitte inne hele den andre dagen, dro jeg, Joakim og Lasse på en gåtur i noen av fjellområdene rundt Bonao. Var faktisk oppe i Blanco som jeg har nevnt noen ganger tidligere. Vi var utstyrt med vannflasker, kjeks, solkrem og myggspray og la ut på "killer trail", som det så fint het. Vi overlevde alle mann, så navnet levde ikke helt opp til forventningene. Det var derimot fantastisk flott natur der vi gikk mellom elver, frukttrær, fossefall, kaffebønder, nedoverbakker, oppoverbakker, bortover, nedover, oppover osv.. Turen skulle egentlig ta 6-8 timer, men spreke som vi var gikk vi betraktelig fortere, med en lang badepause i en av elvene. Veldig flott dag som ble avsluttet med en hjemmelaget middag, hvor hovedretten var en av hønene som løp rundt glad og fornøyd utenfor, da vi startet turen vår. Som de sier i Løvenes Konge: Livets sirkel.

Galla med Rafael og Arelis

Dagen etter bar det tilbake til Santo Domingo hvor vi skulle på en prisutdeling for solidariske organisasjoner. Arrangøren bak det hele var ironisk nok Brugal, den ledende romprodusenten på Dominikanske. Årlig deler de ut priser til folk, organisasjoner eller andre som gjør noe bemerkelsesverdig for landet. Jordbærprosjektet i Los Dajaos som jeg har skrevet om tidligere, vant en av 5 priser, med flere hundre nominerte. Gøy. Vi 4 følte oss noe malplasserte med mange viktige mennesker, overdådige buffeter, kelnere i smokinger og fri flyt av rom. Vi visste ikke helt hvem vi skulle mingle med eller hvordan, så vi holdt oss til hverandre. :)

Sam og Joakim dro tilbake til Bonao dagen etter, mens jeg og Lasse dro opp til Samana, en halvøy som stikker ut nord i landet. Ble rundlurt av noen motorsykkeltaxier som på død og liv skulle kjøre oss og bagasjen vår over fjellet til Las Terrenas på noen skranglete motorsykler og enda dårligere vei. Vi ville overleve, så vi overbetalte en mann som hevdet han var taxi til å kjøre oss. Godt var det, da han fortalte at veiene var livsfarlige og at to dager før hadde en småbarnsmor dødd da hun kjørte moped.

Las Terrenas

Las Terrenas var et veldig fint og koselig lite sted med fantastiske strender. Hadde noen veldig avslappende dager med god mat, strandliv med en god bok, snorkling og litt volleyball.

Etter noen dager der dro vi ut helt til tuppen på halvøya til Las Galeras som var et enda mindre sted, og med enda finere strender. Vi dro ut på en båttur hvor jeg fikk dykket litt. Dykket på et vrak som første dykk og på et korallrev på andre dykket. Sikten var desverre ganske dårlig, så hverken jeg, eller Lasse som lå i overflaten og snorklet så særlig mye.

Playa Rincon

I Las Galeras dro vi også til Playa Rincon som omtales som en av topp 10 strender i Karbien, og hvor de fleste av postkortbildene i landet taes. Utrolig fin var den uansett. Da vi var de eneste på vårt hotell og nesten de eneste i hele byen, dro vi videre til Cabarete onsdag i sist uke.

Cabarete er ganske mye mer turistifisert enn Samana, men etter noen dager uten nesten noen andre mennesker var det godt å henge litt med flere mennesker. Møtte faktisk Veronica som jeg gikk på vgs med, som var der med kjæresten sin. Ellers hadde vi en windsurfing instruktør som skulle prøve å lære meg. Lasse suste avgårde med engang, mens jeg lå for det meste i vannet, fikk bommen i hodet, svelget bøttevis med saltvann og lå og bannet for meg selv. Som toppen av det hele ser jeg instruktøren fyke forbi mens hun faktisk turner på seilbrettet. Snakk om å gni det inn!

Lunsj på stranden i Cabarete

Det ble med denne ene dagen, fikk tilbake selvfølelsen da vi neste morgen dro ut og surfet. Veldig digg da jeg ikke har surfet på lenge, og at jeg fikk den første bølgen jeg prøvde på! Sam og Joakim kom til lunsj, så hadde jeg kitetimer etter lunsj. Svelgte litt vann i begynnelsen, men kom meg etterhvert faktisk opp på brettet! Utrolig god følelse!

Var ute en tur på kvelden sammen en stor gjeng fra hostellet vi bodde på.

Hadde kitetimer dagen etter og, men vinden var ikke så bra, så det var ganske vanskelig.

Veldig trivelig å slække litt alle fire, nyte strandliv og bading i sjøen før vi dro tilbake til Bonao på Søndag.

I går, mandag var vi på det bakeriet jeg har nevnt tidligere, hvor arbeidet endelig hadde kommet i gang. Veldig gøy å se hvor forandret det kunne bli! På kvelden spiste vi middag med Presidenten og flesteparten av lederne i hele Xtrata. Så for meg at det kunne bli veldig stivt og formelt, men det var heldigvis ganske avslappet stemning.

I dag kjørte jeg og Lasse til Santo Domingo da han skulle tilbake til Norge. Vi kunne virkelig ikke hatt mer uflaks da taxien vi kjørte først klarte å punktere. Litt stresset kikket vi på klokken mens sjåføren skiftet dekket. Da i endelig skulle kjøre videre ville ikke bilen starte, så sjåføren gikk frem og tilbake og plundret i motoren i lang tid før vi endelig kom oss avgårde. Ble ståene i nær stillestående kø en stund, men kom heldigvis frem. Med nokså liten margin, men wth, vi kom frem.

Jeg kjørte tilbake samme vei jeg kom, heldigvis uten uhell.

Da det var en nydelig og varm dag dro vi tre her i huset opp til en av elvene med Badui, hvor vi grillet, badet og slappet av i solen. Grei avslutning på en stressende dag.

Elv i solnedgang

Husarrest

Fort Ozama, valp og høne

Tiden flyr her nede! I dag er egentlig første dagen på lenge som vi ikke har gjort noe. Det er en stor streik i Bonao i dag, hvor de brenner bildekk i gatene, kaster stein og oppfører seg helt bananas. Av sikkerhetsmessige grunner har vi fått forbud om å bevege oss noe sted, så vi sitter altså med husarrest. Litt gøy å være Ann San Suu Kyi for en dag. Er heldigvis fint vær, så vi har stort sett sittet i hagen og lest bok.
Etter en liten oppdagelsesferd oppdaget vi at det er frukter på nesten alle trærne våre nå! Har altså stjernefrukt, lime, noe vi tror er appelsin og toppen av lykke; Avocado!! Gikk også på en god gammeldags slang i naboens hage, og plukket med oss en banan.

Finstas på plass

Jeg fikk hentet Lasse på flyplassen, og vi bodde på det samme fine hotellet som jeg bodde på når jeg først kom i 2 netter. Første dagen gikk vi bare rundt og kikket på ting, da hotellet var lokalisert i gamle delen av byen, lå det meste av sights rett ved hotellet. Spiste på en koselig restaurant på kvelden, rent bortsett fra at Lasse var noe jetlagged og nærmest sovnet ved bordet, var det veldig hyggelig. :)

Fundasjonens ansatte

Torsdag var vi på shopping, da det ventet en fancy happening med fundasjonen på kvelden, måtte en finpusse litt på antrekket. Anledningen var fundasjonens 20 års jubileum, så mange viktige personer var tilstede og sippet til vinglasset mens de fortærte ost og kjeks. Var hyggelig å treffe igjen mange av de vi har blitt kjent med i den perioden vi har vært her. Etter noen timer og mange taler, dro vi unge, vakre ned til byen for å se hva Santo Domingo hadde å by på. Da vi gikk gjennom en noe mørk og stille gate ble vi ropt på av en mann, som sto utenfor noen mørke dører uten noen som helst form for skilt, men med høy musikk fra innsiden. Vi gikk inn, og det viste seg å være et hemmelig utested for unge, rike og sofistikerte. Dette fikk vi bekreftet da vi spurte dørvakten på vei ut. Prisnivået var nesten som det norske, så vi gikk raskt videre. Når en andre steder kan få en jumbo-øl til 14 kr, gidder en ikke plutselig betale 20 for en knøttliten!

Joakim og kakene foreviges av ivrig fotograf

Tilbake i Bonao igjen lagde vi noen familiemiddager igjen, og spilte kort eller raffle til langt på kveld. Lørdag dro vi opp til Blanco igjen hvor barna skulle ha en avslutning for prosjektet, da de blir tatt ut av skole for å være med foreldrene å sanke inn kaffe. Turen opp var noe interessant da vi satt sammenpresset 4 stk bak og 2 foran og 2 gigantiske kaker på fanget. Det må legges til at Blanco er en fjell landsby, med ekstremt dårlig og humpete vei enkelte partier. Vi kom frem i live og barna var i ekstase over kakene. Vi storkoste oss og lekte ballongleken, stolleken og stiv heks! Fantastisk gøy! Som seg hør og bør på dominikanske republikk var levende musikk og dans en del av pakka!

Stiv heks i full aksjon

 På kvelden dro vi ut på byen en tur sammen med Diana og Christy. Trivelig, men orket ikke være der så lenge. Begynner å dreisen på merengue og bachata nå, veldig gøy å danse her. Rent sett bort i fra alle guttene som mener du tilhører de bare du ser på de. Slitsomt!

Fossen

Noe luguber hengebro med avknekte planker

Mens de andre lå trøtte og bakfulle dagen derpå, trakk jeg og Lasse på oss joggeskoene og en tursekk og  kom oss ut i skog og mark, som den sunne, norske ungdommen vi er! Fikk med oss en guide som var fra Haiti, som kunne litt om de ulike plantene vi gikk forbi på vår vei. Han viste oss også en liten gul frukt som han ikke ante hva het, men han hadde gått med to amerikanske jenter en gang som hadde spist den. Han fulgte nøye med i 15 minutter for å se om de døde, da de ikke gjorde det, begynte han også å spise den. Vi gikk over den mest skranglete hengebroen jeg har satt i hele mitt liv! Og da vi kom oss inn i jungelen regnet det høytrykksspyler regn. Kom frem til en foss, solen tittet frem og vi tok oss et velfortjent bad!

I går dro vi opp til Santiago igjen til kiropraktoren. Fikk handlet litt på et kjøpesenter og spist is. Joakim kom opp på ettermiddagen, handlet litt på matbutikken der, da vår kjære super-max i Bonao, har et heller dårlig utvalg. Frukt og feta ost er brått blitt fjerne luksusvarer!


Og i dag, tja.. Husarrest som preges av avslappning, klesvask og spising. Kan ikke klage, men håper virkelig vi kan bevege oss utenfor huset i morgen. Telefonen vår virker ikke, og vi har ikke igjen mer gass til komfyren. Blir spennende å se hvordan vi løser middagen i dag. Frister lite med tørt brød!

Familiebilde på fancy sofistikert utested

Litt jobb, noen venner, mer opplevelser og mye glede!

I skrivende stund befinner jeg meg alene på et hotellrom i Santo Domingo. Kan ikke huske sist jeg var alene, annet enn på rommet mitt. Så det er egentlig litt deilig. Ikke misforstå, jeg trives veldig godt i vårt kjære hus, men deilig og kun tenke på seg selv. :)

Sist uke hadde vi noen møter for å få igang noen ordentlige prosjekter. Vi har fremdeles reist rundt og sett på ulike prosjekter, flott nok det, men savner å ha faktiske arbeidsoppgaver som vi kan styre litt selv. Ikke måtte være avhengig av å bli med noen rundt. Vi har noe spennende på gang, men vil ikke utfordre skjebnen å fortelle hva de er, før vi faktisk har begynt med de, og VET at det blir noe av. Har forstått at det er enklest slik med karibisk kultur. En planlegger ikke så mye, ser heller bare hva som skjer.

Ellers har vi forøvrig funnet ut at det finnes en kino i Bonao!! Hvilken luksus! Det er ganske nybygget og har to kinosaler med minusgrader. Slettes ikke løgn, men bittelitt overdrevet. Kanskje det var 10 grader der inne. Det er litt av en kontrast fra de 30 gradene som er ute. Til tross for at jeg fulgte dominikansk kleskode og gikk med bukse, frøs jeg mer enn hva jeg gjør en kald vinterdag i Norge. Det gjør en spennende film ganske uutholdelig. <--Usikker på om det skrives sånn, ser rart ut med to u'er etterhverandre. Men uansett, dersom vi tar på oss alle klærne vi har, kan vi altså nyte Bonaos kulturliv! Hurra!

Forøvrig kan jeg meddele at jeg har funnet meg en kiropraktor som knekker litt på meg noen ganger i uken. Vi møtte tilfeldigvis 2 kiropraktorer på hostellet vi bodde på i Cabarete, som knakk litt på meg der, og vips så drar vi til Santiago i en gua gua for å flytte på ryggraden vår.
Ok, kan egentlig ikke gå videre uten å utdype hva en gua gua er. Her på Dommern(og Cuba ihvertfall) kaller man busser for dette ordet. Det er på mange måter som en buss, men er mer som en felles betegnelse for transportmidler som transporterer flere mennesker. Opp til 8 er, som jeg har skrevet om tidligere, en concho. Flere enn dette kvalifiseres som guagua. Den har ofte heller ikke designerte stoppesteder, men folk roper ut når de vil av. Deretter stopper den gjerne midt i motorveien og slipper av folk. Den vi tar er egentlig en caravell, eller lignende størrelse, men det er ingen problem å laste opp 20 mennesker i denne. På tre-manns seter, stuer vi inn 4 stk + barn. Null problem. Så der sitter vi da, i litt over en time som sardiner og gleder oss som unger til å komme frem for å dytte ryggraden på plass. Eneste som er kjipt, er at det blir nesten like ille på vei tilbake.

Filmtid i Blanco Foto:Edison

På fredag var vi igjen kulturelle og dro med Diana og ei venninne av hun på konsert i byen. El vakero entret for første gang Bonao, og dette måtte vi få med oss. Hadde et vip bord omtrent på scenen som kom med en flaske vodka. God stemning. Snakket med noen av musikerne etter konserten, og de inviterte meg og Samantha med til Santo Domingo. Vi takket høflig nei.

Min gode venn Edison med tegningen

Lørdag var vi noe trøtte, men det snudde fort da vi kom opp til Blanco, hvor vi skulle være med rundt 80 barn å male, tegne, synge, leke, spille ball osv! Var veldig god stemning, masse smil, glede, latter og moro. Dette er altså barna til noen av de som vi var med på graduation til for noen uker siden. Blanco er en landsby oppi fjellene og mildt sagt i ingenmannsland. Alle produserer kaffe og er usedvanlig glade. Lesbia fortalte meg at da prosjektet startet for 2 år siden, var det noen få unger som kom. Alle var skitne og fulle av lopper og lus. De viste lite initiativ til å gjøre noe som helst og virket triste. Altså stikk motsatt fra hva de er nå!

Fiiiine vovva

Lekte masse og ble bestevenn med en gutt som het Edison. Han gav meg tegningen som han egentlig skulle gi til moren sin, som jeg nå har hengt på veggen på rommet mitt. Fant også en usedvanlig skjønn valp å leke med.

Søndag hadde Sam bursdag, så Candida fra kontoret kom med kake, blomst og sang. Kake til frokost! Det er søndagen sin det! Arelis inviterte oss til Santo Domingo på lunsj, og i bilen på vei ned spilte sjåføren 3 forskjellige bursdagssanger på full guffe. Vel fremme i SD spiste vi på en fantastisk restaurant med Arelis, Rafael og Gaby. Riktig så trivelig. Svingte innom SDs mest fancy kjøpesenter før turen bar til Bonao.

De eldre barna i Blanco maler

Mandag var knekke ryggen dag, og i dag flittig arbeidskvinne med utallige papirer i SD. I morgen skal jeg hente Lasse på flyplassen. Gleder meg til å få besøk!

Ting som facinerer meg

Palmer
Jeg kan ikke helt sette fingeren på hvorfor, men palmer har alltid fascinert meg. Mulig da de er synonymt med varmt og tropisk. Da jeg tilbake i 2007 bestemte meg for å flytte til Kristiansand for å studere, ble jeg overrasket da studiebrosjyren for byen lokket med palmetrær. Kult tenkte jeg, er det så varmt og deilig der? Skuffelsen var derfor enorm da det viste seg at dette riktignok var palmetrær, men at de stod i en gigantisk blomsterpotte. Hvilken som helst by i hele verden kan ha palmetrær dersom de står i en flyttbar potte. Jeg følte meg mildt sagt lurt. Jeg ble likevel værende i Kristiansand, og trives godt, MEN palmene kan de kutte ut å reklamere for synes jeg.

Min nåværende bopel på denne karibiske øya har skikkelige palmer, og de er overalt. Selv langt oppå fjellet står de og strutter. Da vi satt i bilen som tok oss til og fra Cabarete, hadde jeg god tid til å studere og filosofere over palmer, da de to jeg bor med sov sin søteste søvn.

Palme med antenne

Min første observasjon var at palmene vokser veldig rart. For helt fra de er små, kan du tydelig se at hei, dette skal bli en palme når den blir stor. Det er altså en mini-palme som man finner i utallige husholdninger og kontorbygninger. Den vokser altså ferdig oppe, og stammen blir etterhvert lenger. Da vi kjørte å veien til Cabarete så jeg at nesten alle palmene hadde noen som lignet på en antenne som pekte rett oppover, etter en stund forsto jeg at dette var et nytt palmeblad, som vokste rett opp, men ettersom det blir større, drar tyngdekraften den ned. Det rare var at ALLE palmene hadde antennen på likt. Så nå er tydeligvis "voks ut nytt palmeblad" sesongen. Også "røyter" de bladene nedover. Nye på toppen, gamle blir liggende som slakt langs stammen, før de braser mot bakken. Det lager ganske mye leven. En av palmene i hagen røytet bladene sine, og hørtes ut som et tordensmell. Dagens visdomsord: Stå ikke under en palme som røyter.

Penis palme

Min andre observasjon er hvor uendelig mange palmetyper det finnes! Greit nok at det finnes mange løvtrær også, men de er ikke like kule. En kan ikke plukke bananer eller kokkosnøtter fra ei bjørk. Jeg husker da jeg og Heine reiste jorden rundt var vi et sted i Sør-Amerika eller noe hvor vi så penis palme som hadde røtter som kom ut midt på treet, og gikk ned i jorden. Disse lignet på en penis, der av navnet. Det er altså ikke noe jeg har funnet på selv!

Bananene er borte, vekk med palmen!

Også er det den palmen som gjør mest nytte for mange, bananpalmen. Ihvertfall her på DR er banan i ulike formen en av hovedernæringskildene. Da vi var i Tanzania bodde og jobbet vi på en bondegård og var med å sanket inn bananer. Deretter kappet vi ned hele treet, da det visstnok bare kan bære frukter en gang i livet. Samme praksis gjelder her. Så etter en kapper ned frukten, hugger man ned hele greia, og kapper opp stammen og mater kuene eller noe med det. Men det mest funky, fra stammen som er kuttet ned, vil det vokse opp en ny palme, som igjen vil produsere bananer. Naturens eget gjenbruk!

Trodde jeg hadde flere observasjoner, men dette holder kanskje. Hurra for palmer!

Kroppsmaling...

er tydeligvis helt normalt i Cabarete! Vi var på et utested på stranden hvor det befant seg mange norske (desverre) ungjenter som kun hadde på seg en bitteliten bikinitruse, som lot seg kroppsmale på et bord i midten av utestedet, i alles åsyn. Noen norske foreldre som ikke hadde likt å se hvordan 19 åringen deres oppfører seg i utlandet! ;)

Uansett. Nok en uke har passert på den Dominkanske. Har vært en noe slapp uke. Samantha flyttet inn i huset vårt, så nå er vi 3 stk i vår ringe bolig. Hun er veldig hyggelig, så det kommer til å gå veldig greit. Har blitt en liten familie, lager en del mat selv og spiser sammen ved et dekket bord. Faktisk godt å spise hjemme, istedenfor å gå på restaurant hele tiden. Er i utgangspunktet ganske luksus, men jeg blir faktisk lei av det.

En rar frukt

Onsdag dro jeg og Joakim til Santiago med mange av bøndene fra Bonao. Det var en læringsdag hvor vi besøkte et produksjonsområde, eller en gård, der de dyrket planter og trær fra Taiwan. Dette fungerer svært godt i dominkansk jord, så meningen er at "våre" bønder skal utvide produksjonen med flere ulike frukter og planter. Det store målet er også å etterhvert kunne begynne å eksportere til det internasjonale markedet. Vi fikk smake på mange forskjellige frukter jeg aldri har sett eller hørt om før. Det gøyeste med hele dagen var egentlig alle de taiwanske menneskene som snakket spanesisk. Altså spansk-kinesisk. Veldig gøy! Tror egentlig ikke spanesisk er et ord, men jeg likte det veldig godt! Skal få hele verden til å si det!

Den ene kirkedøren

Onsdag kveld var det på med finstasen, da vi skulle på en kulturell happening i Bonao. En lokal, men Unesco annerkjent treskjærergruppe, Santos de Palo de Bonao hadde laget nye dører til kirken i byen. Fundasjonen hadde sponset disse dørene og måtte da være tilstede. Var en seremoni i kirken først, før vi gikk videre til kunstmuseet der de hadde stilt ut mye av de andre figurene deres. Vi følte oss viktige der vi nippet til rødvin og spiste kanapeer, eller noe i den dur.

Nesten proff og full av sand

Da det var helligdag denne helgen, betydde det at vi ikke hadde jobb torsdag eller fredag. Vi pakket derfor sekkene våre alle tre, og dro til Cabarete, en anerkjent vannsport by nord i landet. Veldig deilig å se havet igjen! Det var bare å kaste deg i det, og begynne med kite timer.
 Det var ganske vanskelig, men utrolig gøy. Helt sprøtt å kjenne hvor mye krefter det er i vinden! Den plukket meg ganske enkelt opp fra stranda noen ganger, og satte meg ned igjen noen meter lenger bort. Hadde et saftig mageplask rett i sanden, så solbrillene fløy av hodet mitt. Eneste som manglet var sangen "no milk today", så hadde jeg sklidd rett inn i en Tine reklame.

Vi bodde på et veldig koselig backpacker sted hvor vi ble kjent med de andre som bodde der. Ble særlig kjent med et amerikansk par, Kevin og Jessica som vi hang med hele helgen. Fredag var det pissregn, som betyr ingen strand og kiteing. Jeg og Joakim ble derfor med Jess og Kev i deres leiebil, og kjørte til et et sted med 27 fosser. Vi fikk på oss redningsvest og hjelm og begynte å gå innover i jungelen, i elevene og klatret opp fossene. Utrolig vakkert og sinnsykt gøy. Vi ble dyttet i rumpa, mens noen dro oss i armene og vi klatret oppover med en foss i ansiktet! På vei ned igjen hoppet vi ned, eller skled ned i fossen som om det var en vannsklie. Det høyeste hoppet var 10 meter høyt, og kilte helt sykt i magen!
På kvelden erfarte vi litt av Cabaretes natteliv, og så disse småjentene bli kroppsmalt.

Bade 25 m under bakken

Lørdag var det ingen vind, og det ble derfor ingen kiting da heller.:( Så dro vi til noen huler som ligger like utenfor Cabarete. Hadde en veldig god guide som viste oss mange frukter og planter utenfor hulene, viste oss hvor de pleide å utføre Voodoo i gamle dager ved hulene og stalantgitter og stalagmitter som man kunne spille på inni hulene. 25 meter under bakken, ned uendelig bratte og glatte trapper kom vi frem til en kulp med krystallklart vann som vi badet i. Gøy!

I dag var det endelig litt fint vær, så vi fikk noen timer på stranda før vi dro tilbake til Bonao. Veldig bra helg!

Jeg og Samantha i behagelige omgivelser

Gruppebilde med våre venner for helgen

Helg i Dajaos

Utsikt fra stuevinduet på hytta

Nå har jeg nettopp kommet hjem fra en fantastisk helg i Dajaos, hvor Arelis og familien har hytte. Det er forøvrig også der Baduit har hytte, og nesten alle andre fra fundasjonen. Det er som jeg har skrevet tidligere et nydelig lite område i fjellene, som gjør at det faktisk blir genserkaldt på kvelden. Må ærlig innrømme at jeg bare synes det er deilig.

Men for å starte i riktig rekkefølge. Vi startet helgen med noen avslappende timer ved bassenget i klubben, som vi har tilgang til. Var bare oss to på hele området. Deilig. Senere dro vi til elven med Baduit. Det begynte å regne ganske mye, så det fristet ikke så mye å bade. Kunne jo like gjerne bade på land.
På kvelden dro vi tilbake til klubben hvor de klinket til med Mexicansk aften. Vi møtte Samantha, canadiske jenta vi skal bo med, moren og onkelen som er President for Xtrata. Var redd for at det skulle bli veldig formelt, så vi ble sittende på samme bord med mange eiere og andre fancy mennesker, men med "mexicansk" autentisk karaoke dundrende i hele lokalet som kveldens underholdning, kan en ikke annet enn å trekke så smilebåndet. Vårt felles utenlandske blikk på det hele gjorde stemningen veldig avslappet. Toppen på kaka var når en 71 år gammel dame i meget tettsittende lakk klær, skyhøye stripperlignende sko, cowboyhatt og med gaulende stemme entret scenen. Dominikanernes svar på Cowboy Laila?

Noen av de fremmøtte. Alle fikk ikke plass

Lørdag dro vi først opp til en landsby, der en rekke mennesker som var analfabeter hadde gjennomført et to-årig program hvor de har møttes sammen med noen lærere, for å lære seg nettopp dette. Aldersspranget mellom de nær 60 deltagerne lå på 10-80 år. Hele landsbyen hadde samlet seg for å hedre sine medborgere, om det hele ble feiret med underholdningsbidrag, taler, korps, diplomutdeling, mat og drikke. Spesielt rørende var det når en 54 år gammel dame gikk opp og leste et bibelvers. Hun hadde aldri tidligere kunnet hverken lese eller skrive. Det gir et inntrykk. Begynner virkelig å forstå hvor mye bra fundasjonen gjør.

Stolt mottager av diplom

Etter alt det formelle satte alle i gang med å danse. Spiller slettes ingen rolle at klokken såvidt hadde passert 13.

Danse, det skal man!

Billy på fanget mitt i bilen

En noe sliten mor med 11 små

Dro videre opp til Dajaos med Billy, hunden til Gaby på fanget. En skjønning. Vel fremme hadde hunden deres som er på hytten fått 11 valper som var født dagen før vi kom. Herremin så nydelige! De var opprinnelig 12, men den ene døde. I løpet av oppholdet døde dessverre en til, men klart, med så mange små er det kanskje likegreit for morens del at naturens lover griper inn. Etterhvert kom flere og flere folk og stemningen var svært god. Familiens transvestitt kokk kom og lagde fantastisk grillmat mellom all dansingen. Mye latter og glede blant de 20 menneskene som var der. Var gjennomvåt av svette og hadde vondt i smilemusklene. Det kan vel neppe kalles noe annet enn en vellykket kveld.

Noen av gjestene mens vi venter på maten

Lupe, transvestittkokken danser med musikerfetter. 

 I dag var vi og besøkte noen naboer, så på deres organiske gård, spiste bringebærene og lekte med dyrene deres. Kjempekoselig. Dro også ned på et laboraturium som ble drevet av landsbyen hvor de dyrket frem levedyktige jordbærplanter. Dette er altså folk uten universitetsutannelse som følger prosessen som om det var en matoppskrift. Voila, så kunne de produsere opp til 30 millioner planter pr år. Høres helt absurd ut, men det var visst sånn det fungerte. Facinerende.

Små pusekatter

Hadde en deilig lunsj og slappet av litt, før vi dro tilbake til Bonao.

Total avslapping

Dominikanske detaljer

På en eller annen måte hjalp det forrige innlegget litt. Jeg fikk ut litt frustrasjon, og samtidig begynte det å skje ting. Denne uken har vi vært med på en del prosjekter som fundasjonen driver med, og dermed også fått et bedre innblikk i hva vi ønsker å jobbe med. Slik det ser ut nå ønsker jeg å jobbe med landsbyene og jobbe for å øke deres mulighet for inntekt, og dermed deres muligheter til å få et liv med flere ressurser. Var med Ambioris som er leder for disse prosjektene 2 ganger denne uken, og fikk virkelig sansen for hvordan de jobber. Så ja, nå er det på med felleskjøpdressen og ut på landsbygda!

Har faktisk snart vært på denne karibiske øya i 4 uker, og begynner etterhvert å få en ganske god forståelse for hvordan mye henger sammen. Noe av det jeg har lært og som jeg kanskje synes er litt spesielt, har jeg valgt å dele inn i noen underpunkter. Dette innlegget er kanskje for litt spesielt interesserte.


Skoler

Dominikanske skoler er selvfølgelig ganske annerledes fra de norske. Men som i Norge er de alle forskjellige i størrelser, fasiliteter og tilgjengelig utstyr. På grunn av varmen står alle dører på vidt gap, og de har ikke vinduer, bare persienner som settes rett inn i selve vinduskarmen. Dette er jo for å få inn mest mulig luft. Vifter er det svært få skoler som har, og til nå har vi kun sett en med air condition. Stort sett faller også elektistiteten ut flere ganger om dagen, og gjerne i lange perioder. Alle ser rett inn i alle klasserom, og når vi som gjester går gjennom skolen, skaper dette mye oppmerksomhet. Det gjør at jeg synes svært synd på læreren som allerede sliter med å holde klassen stille og rolig. Det er mye bråk! De har ofte en undervisningsform som fungerer at læreren stiller et spørsmål, så skal alle barna rope svaret i kor. Klasserommene ligger vegg i vegg, og gjerne lokalisert som en firkant, med skolegården i midten. Det gjør at en kan høre alle de forskjellige klassene rope i kor rundt på alle kanter, om en stiller seg i midten.

En annen ting som er litt trist å se, er at skoler på landsbygda gjerne har har 2 klasserom på hele skolen, som gjør at forholdsvis små klasserom er lik en sardinboks med 40 elever i flere forskjellige klassetrinn, som alle har samme lærer. På de aller fleste skolene er også dagen delt i to. De minste trinnene har skole fra 7.30 til 12 og de store barna fra 14-18 gjerne. På midten drar alle hjem og spiser lunsj. Engelsklærere er et stort problem å få tak i, derfor er det ofte en lærer som reiser rundt, og har 4 timer sammenhengende med engelsk. Kan umulig tenke meg at noen kan ha konsentrasjon for samme fag så lenge. De begynner heller ikke med engelskundervisning før 7 eller 8 klasse.

Landsbyer

Det som kanskje facinerer meg mest er omfanget av landsbyene og hvor uklare grenser det er mellom de.  Det er ikke som i Norge når du helt klart vet når du forlater Begnadalen og kommer til Hedalen. Her sklir alt litt mer inn i hverandre. For meg ser det bare ut som en lang landsby. Men dette har de stålkontroll på. Det står som regel også skilter langs hovedveien, som forøvrig bærer reklame for den største romfabrikken i landet, som forteller deg hvor du er nå. Men uansett hvor stor eller liten landsbyen er, har de utallige Bancas som er noe som et tippekontor, a la norsk tipping. Det virker dermed som at dominikanerne er spillegale, uten at noen har nevnt noe om dette.

Måten fundasjonen skal redde landsbygdene er i stor grad ved hjelp av drivhus. Så for noen år siden bygde de noen drivhus, satte sammen kvinnegrupper og lærte de hvordan de skulle drive et drivhus. Nå har de fleste kvinnene fått egne drivhus og produserer ulike produkter både for selvforsyning, og ikke minst for salg. Dette har vist seg å være en stor suksess, så hvor kvinnene tidligere mottok penger og lån fra fundasjonen, klarer mange av de seg selv i dag. De dyrker, selger, kjøper nye frø og stæsj for inntektene og syklusen gjentar seg! Hurra!
Det er altså innen denne sektoren jeg ønsker å jobbe. Utrolig mange hyggelige mennesker, og en del spennende oppgaver. Har lært mye om jordbruksproduktene som dyrkes her.

For eksempel Kakao som er en av hovedproduktene for republikken i helhet. Som en kan se på bildet ser frukten nesten ut som en melon og vokser på stammen av treet. Inni frukten er det mange frø som da taes ut, tørkes, gjærer litt og blir kakaobønner slik vi kjenner de. Jeg fant noen gamle kakaobønner da vi var der som jeg åpnet og spiste, smakte som veldig mørk sjokolade!

Toalett besøk
Hvorfor er dette et egent punkt? Fordi det er en liten prosess. Som mange andre steder i verden, kaster man ikke papiret i toalettet, men i en bøtte som står ved siden av. Papir finnes som regel ikke, annet enn på finere rastauranter, så det må du ha med selv, greit nok. Men en ting jeg ikke begriper, dominikanerne er ganske fine på det, en skal gå anstendig kledd, les:bukse i 40 varmegrader, hilse, kysse og være høflige, men ingen klarer å trekke opp toalettet etter seg. Hjelpes dette irriterer meg kjenner jeg. Hadde ikke toalettet fungert, er det greit, men jeg snakker gjerne og finere steder der høyere sosiale klasser befinner seg, likevel virker det som det er vanskelig å trykke på knappen.

Kultur
Dominikanske er i høyeste grad del av den latin amerianske og karibiske kulturen. Bittesmå jenter og gutter har forlengst funnet latino rytmen og danser like sexy som shakira. Overalt, når som helst og hvor som helst. Alle hører på musikk, som oftest i nokså mange flere decibel enn hva vi gjør hjemme. Alle har mobiltelefon, og den brukes HELE tiden. En lar gjerne telefonen ringe litt lenge, for å flashe ringetonen. Og om du skulle finne på å ignorere anropet, blir du ringt opp igjen et brøkdelssekund etterpå.

Likevel, noe av det rareste er hvordan folk kler seg supersexy i svært ettersittende små klær på kvelden når det er mørkt. Men når det er lyst skal du gudhjelpemeg ha på deg klær. Selv når du bader!